Bråkmakergata

NY BLOGG!

2009-05-15T22:25:00.003+02:00

http://amandaklingsheim.wordpress.com

Det var en gang...

2009-03-26T02:36:00.001+01:00

Det var en gang to jenter som skulle flytte opp til Svalbard (igjen), bo der et halvår å tjene opp penger til videre studier. Den ene prinsessa flyttet opp til sin prins, mens den andre flyttet opp til sitt kongerike, og sin hvite he.. øh.. røde scooter. De bodde øverst i sitt fantastiske slott på Blåmyra og la store planer. Eventyret som de planla ble ikke helt slik de tenkte, og jeg kan røpe at den onde personen i eventyret hadde en betydelig makt over hvor mye prinsessene ble å tjene. Noe av dette er grunnen til at eventyret gikk til hælvette. Det finnes 100 grunner til, men de er lange, kjedelige og for deg uvedkommende. Snipp snapp snute, så var i hvert fall dette eventyret ute.

Prinsessene kom på ukjent vis tilslutt fram til at det beste var å flytte til det store ukjente fastland igjen. Prinsessene bor nå begge i sine ”hjembyer” og i løpet av 2-3 dager ble begge også 100% sysselsatt.

Foreldrene til den skrivende prinsesse, har ikke bodd på samme plass som sin øyesten de siste 4 år, og fikk for en stund siden muligheten til å ta 4 måneder fri fra jobb, og bo på Svalbard og ta vikariat der. Slik som situasjonen var da, sa de ja til dette tilbudet, og flytter opp om to uker. Jeg flytter hjem, de flytter til Svalbard. Så herlig ironisk. (Nå tenker du kanskje: Herlig? Ja, en plass der ringer det en ironisk bjelle så høyt at du trenger hørselsvern.) Det kan sies mangt om foreldre, men jeg hadde faktisk prissatt og tilbrakt litt tid med dem de neste månedene. Akk ja. Så nå sitter jeg her, i mitt gigantiske hus, og vil tilbringe de neste månedene boende her alene. Jeg vurderer å spare til langt hår, kaste det ut vinduet, og se om jeg får napp.

Jeg er i noe bekymret for mine framtidige eventyr. Beklager, Victoria.

Victoria Flasnes

2009-03-26T02:29:00.003+01:00

”Nån gang når æ læs bloggen din, så har æ på følelsn at du blir vældi hata. Si mæ, det e væll fiction aillt som står dær?”

Victoria. Victoria var et herlig menneske. Hun kunne få alle til å le, og hun sa aldri et vondt ord om noen. Hun var usedvanlig smart og velartikulert, reflektert og.. nydelig.

”Når æ blir stor skal æ bli flyalarm. WIIIIIIIIIIIIIUUUUUUUU-WIIIIIUUUUU!”

Det er rart hvordan man så plutselig husker alt med et menneske, først etter de har gått bort. Jeg husker hvordan du luktet, hvordan du så ut, og jeg hører latteren din i hodet mitt flere ganger om dagen, noe som allerede har fått meg i blogg-verdige situasjoner. Det får vi ta en annen gang.

Victoria Flasnes, 17 år fra Snåsa flyttet opp til Svalbard august 2008. Hun gikk bort en stund rundt 20 mars 2009.

Dette er hentet fra Victoria’s offentlige nettby profil:
”Før jeg vet ordet av det, er jeg ei gammel, bitter kjerring med prolaps og hofteproblemer, bor alene i en muggen leilighet og finner selskap i en en-fotet zebrafink. Hver lørdag kl. 14 nipper jeg kaffe og knasker "nåkkå attått" på nærmeste kafeteria mens jeg bærer meg over all elendigheten de skriver om i Dagbladet. Så tar jeg rullatoren og kommer meg bort til butikken for å handle fyrstekake, Nestlè pulverkaffe og hirsekolber til zebrafinken.”

Hadde det enda vært så vel.

De fant deg på tirsdag. Lørdagen før satt jeg sammen med deg i sofaen sammen med Morten. Jeg er sikker på at jeg husker alt du sa, ordrett. Vi snakket om Hitler, fugler, aids-krisen, framtiden, utdanning, livet, døden og det sosiale systemet på Svalbard.

”Æ skjønne ka du meine, Ragnhild. Det e helt fantastisk å sjå kordan aille kan være så gla i kværandre å ta sånn vare på kværandre. Æ kain itj huske å ha hatt det så bra som æ har hatt det hær før, likavæll ser æ itj heilt kor æ sku ha passa inn. Ikke bare hær, men sånn.. i livet generelt. Æ e sikker på at det har skjedd en feil en plass, æ e sikker på at det egentlig ikke e ment at æ sku ha levd no. Æ sku ha levd på 1700 tallet en gang, eller nåkka sånn.”

Jeg håper du har funnet din plass nå, Victoria. At du føler du passer inn der. Selv om det, som Morten sa, alltid var plass til deg her, sammen med oss.

Siste budskapet mottat på melding fra Victoria: ”Du må itj bekymre dæ så mye, du ska nok se at aillt løse sæ. Til slutt.”

Gullfisk, brøytebil og inntrengere

2009-03-10T13:50:00.003+01:00

Æsj. Først av alt, tidligere innlegg om start.no annonsen: Glem det der! Avisene fremstod det som om jeg var en sameforkjemper, da jeg heller mente å være en Finnmark-forkjemper. Hele poenget ble borte. Aldri snakk med avisene, de ødelegger alt sammen. Ja, foressten, etter min erfaring nå, så lurer jeg på hva som egentlig ligger bak alle andre historier jeg leser i avisene. Lotto-millionærer kan likegodt ha vunnet 20kroner i flakslodd, personer som eier fiskeoppdrett har sikkert kjøpt seg en gullfisk.

"Mannen ble voldtatt og drept før han slukte et fiskeoppdrett og spyttet det ut igjen.."

Til den som kjører brøytebil på Svalbard, hvem-du-nå-enn-er. DRIT i! Vær så snill, slutt å brøyt dunger med sne over scooteren min. Jeg forstår at det kan virke svært underholdende, men jeg kan anbefale andre hobbyer som strikking og fluefisking. Når jeg blir millionær skal jeg kjøpe en mye større brøytebil enn det du har, og brøyte ned bilen din, så skal vi se hvem som står og peker og ler!

Jeg er alene hjemme, og da faller det seg naturlig at jeg til tider løper rundt her hjemme med eksepsjonelt lite klær på. I går skulle jeg dusje, og gjett hva? Badet var låst fra innsiden. Ytterdøra var også låst. Jeg kjenner etter en gang til, fortsatt låst. Vurderer å slå inn døra for å gi inntrengeren en ørefik, men kommer på at jeg burde ta på klær først. Når jeg kommer ut av soverommet står badedøren åpen, og ytterdøra er fortsatt låst. Samtidig som jeg nå sitter her i scooterdress, refleksvest og tviholder på et balltre, vurderer jeg å få meg selv innlagt.

Rikskjendis

2009-03-04T13:16:00.003+01:00

Tekstmeldinger mellom meg og Siri i dag morges klokken 10.55

R: Morn. Æ blir nedringt av Finnmark Dagblad, Nordlys og Altapostn hær. Skjer me å ringe tidlig på mårran?
S: Så frekt!
S: Koffer da foresstn?
R: Bloggen min, om den der annonsen til Start.
S: Ah. Kult.
R: Mhm.
S: Koffer skjer det alltid sånne syke ting me dæ? Du e klar over at du e den eneste æ kjenne som sende melding en vanlig onsdags-mårra av at ho blir nedringt fordi presse-Norge vil ha et intervju?
R: Æ vet. Det e en byrde æ bare har måtta lære mæ å leve me..
S: ..because you're worth it!

Vær varsom..

2009-03-04T13:09:00.002+01:00

Ettersom jeg våknet på min fridag i dag, ikke av fuglekvitter, men av Altaposten, Finnmark Dagblad, og Nordlys som ville ha uttalelser fra meg angående mine tidligere blogginnlegg, har jeg blitt usannsynlig klar over at jeg egentlig bør revidere alt av innhold og språkbruk her på bloggen. Det har jeg imidlertid ikke tid til, så jeg reviderte de to siste, og kommer her med en beklagelse om presse-Norge skulle finne noe snusk ellers rundt omkring her.

Fra nå av skal jeg ha i minne at hvem som helst faktisk kan lese dette, så folk som sniker på bussen vil nå bli referert til som "mindre sjarmerende", jeg skal prøve å skrive mindre hets om offentlige personer, og nesten aldri skrive om private personer. Så, ha en fantastisk dag og hurra for den norske kongefamil-HAHA!! Sorry, det bare blir for drøyt..

Svar fra Start.no - revidert versjon

2009-03-04T13:08:00.000+01:00

Jeg fikk svar da, og er ganske stolt av det. Ganske bra svar var det og, Arnstein Larsen, leder bredbånd på Start.no, har heldigvis litt selv-innsikt og sans for humor. Han forklarte at start.no tilbyr regionale tjenester, og faktisk ikke tilbyr innternett i Finnmark. Jeg syns fortsatt kampanjen deres er latterlig.

Uansett, her er svaret fra Arnstein Larsen.

"Hei,

Vi beklager at vår annonse har gjort deg opprørt. Målet med kampanjen er
utelukkende å vise at vi er en regional tilbyder og kun tilbyr tjenester i
Oslo. Måten vi har valgt å illustrere dette på er ment som en humoristisk
vinkling på de feilaktige stereotype bilder oslofolk har av verden rundt
seg.

Med vennlig hilsen,

Arnstein Larsen"

Herlig med beklagelsen, og hans beskrivelse av min sinnstilstand: opprørt, når jeg ganske klart skrev at jeg var forbannet. Favoritten er selvsagt hvor han innrømmer at oslofolk har feil syn på verden rundt seg.

Arnstein Larsen, du ekke så værst du! Takk ska du ha :)

Hets til Start.no – Revidert og sensurert versjon

2009-03-04T12:56:00.001+01:00

Etter at halve presse-Norge ringte meg for å få uttalelser om mine tidligere blogg-innlegg har disse blitt slettet, og her er den nye sensurerte versjonen.

Det hele gjelder dette:

Start.no reklamerer med at de IKKE tilbyr internett til Finnmark.

I det forrige innlegget kan det ha forekommet noe som lignet trusler om sladring til Han sjøl, det kan ha blitt ymtet frampå om ufrivillig tvangsinnleggelse på diverse institusjoner, og det kan ha blitt oppfordret om å drite i julebordet i år, og heller dra på AA-kurs, pga at de "må ha vært kanakas hele gjengen når det hær ble laga". Hvis det skulle være tvil om hva jeg mener her så er det altså at jeg sier at det er en mulighet for at de kan ha vært under påvirkning av alkohol da annonsen ble laget, men hva vet jeg?

Jeg sendte også en mail til start.no, der jeg spør hva meningen med annonsen er, om de ikke er interessert i 15% av Norges fastland, om de vil ha 72 492 færre kunder, om de virkelig tror de får flere kunder fra andre fylker om de driter ut Finnmark, om de har husket å levere tilbake ""samekostymet"" tilbake til Sirkus Merano der det hører hjemme, om Bøler-gutten som poser med det fikk traumer, om de synes det var en passende illustrasjon av Finnmark og så videre, før jeg går over til en mer usaklig henvendelse der jeg ber de dra nordover og utføre diverse ulovlige handlinger mot uskyldige utrydningstruede dyr. Dette tar jeg nå tilbake. Unnskyld, polar-kobbe.

Annonsen i sin helhet
http://www.start.no/isp/

Om jeg skulle være så heldig å bli misforstått som østlending, slik at jeg i det hele tatt er verdig et svar, skal jeg selvfølgelig poste det her.

Vitaminbjørner er verdt sin vekt i gull – bokstavelig talt

2009-02-27T20:45:00.000+01:00

Svalbard har rykte på seg for å være en billig plass å bo. Ja, hvis du lever på indrefilet og rødvin, go for it. Jeg derimot, er avhengig av produkter som: 0,5 dl sjokolademelk: 25kr, 1l melk: 25 kr, brød: 40kr, liten norvegia: 100kr. Nå har jeg ikke sjekket prisene i indre Kjøllefjord, men på landsbasis er det trolig noe av det dyreste du kommer. (Ja, Svalbard er en del av Norge)

Skulle du finne på å klage på prisene, eller i det hele tatt nevne det for den du måtte stå ved siden av, så rekker du ikke avslutte setningen før en ansatt er der og forteller deg at det er på grunn av frakt-kostnadene. Det er derfor rasjonelt å anta at de blir fraktet opp av tvangslærte svaner.

En boks vitaminbjørner (nei, jeg bare la merke til det..) koster 168 kroner. I den så veldig nyttige Coop-reklamen vi får i posten fra Tromsø, står det at de koster 57 kroner der. 111 kroner frakt per lille boks? Jeg fant meg nettopp en ny yrkesplan. Jeg skal bli vitaminbjørn-frakter, å tjene ville penger.

Neinei, det er frakten som koster, det er ikke overpriset i det hele tatt. De flere millionene de sitter med hvert år i overskudd kommer trolig av alternative inntektskilder, som å gå julebukk.

Skulle befolkningstallet gå ned, kan svanene komme med hjelpende.. øh.. nebb.

Kan noen ringe Omo Ultra 911?

2009-02-27T05:25:00.000+01:00

Jeg møtte Eggemannen i dag.

Jeg stod nede på fellesvaskeriet og vasket klær når jeg innser at buksa jeg har på meg egentlig burde vaskes med det jeg stod og kastet inn i maskinen. Siden jeg da skulle bære opp noen av mine tidligere vasket, nå tørre, bukser kunne jeg jo likegodt bare skifte med en gang. Jeg tar av meg buksa, og står med rumpa i været, og hodet ganske langt plassert inne i maskinen. Jeg hører at det kommer noen, og i all forferdelse klarer jeg sjarmerende nok å slå panna inn i døra til vaskemaskinen. Jeg snur meg og ser rett på Eggemannen, som allerede har funnet situasjonen ganske komisk.

Jeg skjønte fort at det naturlige ville være å fnise rødmende, mens jeg kaster på meg nærmeste bukse. Dette ville bety at jeg ville måtte rødme å kikke ned i gulvet de forhåpentligvis ikke-eksisterende neste gangene jeg møter på han, slik normale mennesker ser ut til å finne naturlig. Jeg bestemte meg for å gjøre det motsatte. Jeg løftet opp kurven med mine tørre klær, sa hei, og la til et raskt: "Fint vær i dag", før jeg stoppet ganske så dramatisk opp, kikket på buksene hans med mitt beste sjokkerte, mildt fascinerte ansiktsuttrykk. Jeg la til et ganske bestemt "Hm". Du hadde skjønt det hvis du hadde hørt det, men den skjulte meningen i det er hvert fall: "Haha, neimen se på det! Har du bukser på deg du a? Hva i alle dager.. jaja, finnes vell slike og.." - før jeg møtte blikket hans, og prøvde å etterligne blikket jentene i 6.klasse som var biologisk utstyrt til å allerede kunne bruke BH, ga oss som ikke kunne det. Altså et ganske nedlatende, likevel tilsynelatende sjarmert men overordnet blikk. Ganske komplekst. Jeg tror jeg lyktes imitasjonen, eller så var han bare mildt sagt sjokkert, han rødmet i hvert fall. Jeg står i truser og knaller hodet mitt og skriker til når folk kommer, mens han står og rødmer for han var idiotisk nok til å ta på seg bukser den dagen. Mission completed. Touchè!

Jeg går videre non-chalant med kurven under armen opp alle de 5 trappene jeg må gå for å komme meg inn i pent-house leiligheten vår. Siri kastet et blikk på meg før hun fortsatte med sitt, ikke det minste overasket over at jeg snubler andpusten inn i truse etter et besøk med vaskemaskinen.

I ettertid har jeg skjønt at i følge b.a Amerikanske filmer og annet populistisk gjødsel-potensiale, gjerne kunne brukt denne scenen i et av sine makkverk, bare at scenen videre ville utspilt seg i en mer erotisk natur. Dette ville selvsagt også hatt innvirkning på den aktuelle skuespillerens trusevalg, noe jeg dessverre ikke tenkte på den morgenen.

Bill.Mrk RIK OG LEKEN

2009-02-27T04:20:00.000+01:00

Jeg har kommet til en drastisk slutning. Ved min venstre side ligger det regninger. Scooter-reparasjon: 2500, husleie: 2000, strøm: 500, oppsett av internett og 1 måneds forbruk av sistnevnte: 1100, scooterhjelm: 500, og en egen-laget regning fra min samboer, siden hun har lagt ut de 3 siste gangene vi har handlet: 1100. Med en inntekt på kroner 0 denne måneden sier det seg selv.

Jeg skal begynne som luksusprostituert.

For rike menn med albuefetisj.

Det blir nemlig den eneste servicen jeg blir å yte. Tafsing av albue utenpå klær (selvsagt) i 5 minutter = 2000kr.

Jeg er klar over mitt overfladiske jeg, så jeg kan likegodt være ærlig med meg selv og dere andre å si at om du er pen nok så kan det hende du får ta meg på kneet og. En gang, max.

Ikke mange arbeidstimene før jeg befris som gjeldslave. Ring bare, jeg venter...

I svarteste natta

2009-02-25T01:50:00.001+01:00

22:03 Faen. Strømmen gikk, som den så ofte gjør på Svalbard.
22:04 Siri bekrefter via telefon at strømmen har gått på hele Svalbard, ikke bare i leiligheten vår.
22:07 Jeg ringer Morten og mobber han fordi han mobbet meg fordi jeg har lommelykt på telefonen. Hvem ler nå? HAH! Jeg deler min frustrasjon med han over hvor utrolig kjedelig det er uten strøm, og han svarer: "Jammen, jammen, ta nu å SE på den fantastiske stjernehimmelen!"
22:17 Jeg finner ut at internetten på Svalbard også er nede, og at jeg burde ha hatt noe musikk på pcen. Heldigvis sendte en kompis meg en sang rett før strømbruddet, så jeg setter Eminem med Crack A Bottle på repeat.
22:35 Jeg er like lei av Crack A Bottle som jeg har blitt av Lady Gaga og Katie Perry de siste dagene.
22:55 Den bærbare er tom for strøm. Jeg hører på polyfonske ringetoner på min gamle Nokia-modell.
23.00 Jeg finner ut at jeg har old-fashioned Snake på telefonen.
23.55 Jeg hater Snake.
00.23 Begynner å filosofere over hvordan menneskene har overlevd igjennom tidene, siden jeg holder på å dø av kjedsomhet.
00.47 Kom på at folk har jo bodd på Svalbard i over 100 år. Hvordan har de klart seg her i mørket uten forsyninger? For ikke å snakke om uten mobil og internett.
01.14 Kommer til den konklusjon at dette egentlig er ganske koselig, har tent stearinlys i hele leiligheten og koser meg med snus og gamle bilder. Hadde ikke gjort meg noe om det forblir slik i flere dager, hadde vært en morsom opplevelse. Vi blir jo tross alt evakuert til fastlandet om det går for lang tid, pga matmangel og at vi ikke skal fryse ihjel. Fint med en gratistur til fastlandet, kunne trengt å kjøpe nye klær.
01:15 Strømmen kommer på igjen.

The unknown

2009-02-24T02:37:00.001+01:00

I hereby dedicate this to my english-speaking friends, who's requested me to translate my blogg. Now, I won't edit my whole blog to english, 'cos I'll be old before I'm done, and because my english sucks atm. I'm improving, promise. Anyway, I'll publish this one in english, and check out the response, see if it's worth the translation. Since I'm applying to universities in the US and the UK maybe I'll have to write in english in the future anyway. You're free to laugh, but not by my horrible spelling or grammars! (I don't have english autocorrection on this computer. It's true, I promise!) Here goes..

I can't understand what anybody are saying. They dont speak the same language as I do. She opens the back of the truck, and urges me to go inside. It's pretty crowded already. Sergej, an elderly Russian man laughs when he sees me, and the frostsmoke(?) that comes with it makes it difficult to see the others. I climb in, and lay down under the window, as the others have done. We must not be seen. What will happen if the authorities find us so, stacked in the trucks? It's cold and the floor is completely wet. The whole car is shake, we're on the move. Pebbles is springing up in the cracks in the floor, and I put a rug to cover over the worst crack. Sergej laughs again. It is a long drive, and I don't know much about the place we're going. If I'm lucky there'll be someone who speaks my language there. The only thing I know is that we will work, when we arrive. Sergej laughs all the way, and it's pretty scary and unknown.

The car stops. Are we discovered? The door opens.

"I love it that you have to sit behind here with the other workers while I actually have the right to drive the company-car" says Siri, my flatmate, laughing..

For those of you english-speaking I've forgotten to update, I work with my flatmate at a company with mostly russian workers. Some of you might have heard me tell stories about my boss? ;)

Lemme know what you think, maybe I'll write blogposts to you guys once in a while.

Det ukjente

2009-02-24T00:24:00.000+01:00

Jeg forstår ikke hva noen sier. De snakker ikke mitt språk. Hun åpner bakdøra på lastebilen, og dytter meg inn. Det sitter andre der allerede. Sergej, en eldre russisk mann ler når han ser meg, og frostrøyken som følger med gjør det vanskelig å se de andre. Jeg kryper inn, og legger meg ned under vinduet, slik de andre har gjort. Vi må ikke bli sett. Hva kommer til å skje om autoritetene finner oss slik, stablet i lastebiler? Det er kaldt, og helt vått på lastebilplanet. Hele bilen rister, vi kjører. Grusen spretter opp i sprekkene i gulvet, og jeg legger en fille over den verste sprekken. Sergej ler igjen. Det er en lang kjøretur, og jeg vet ikke hvordan det er dit vi skal. Er jeg heldig er det noen som snakker mitt språk der. Det eneste jeg vet er at vi skal jobbe, når vi kommer fram. Sergej sitter bare og ler hele veien, og det hele er ganske skremmende ukjent.

Bilen stopper. Er vi oppdaget? Døren åpnes.

"Det e så jævli bra at du faktisk må sitte hær bak med de andre, mens æ faktisk har lov til å kjøre firmabiln" ler Siri, og slipper meg ut av lastebilen.

Frøken Sint

2009-02-10T23:32:00.000+01:00

Jeg er som oftest i godt humør, jeg skravler konstant, kan være aggressiv når jeg blir irritert, men jeg blir sjelden skikkelig sint. Blir jeg det så går det ofte 5 minutter før jeg ler igjen. (Ta de gangen jeg nesten har drept Odin og Morten f.eks.) Når jeg først blir skikkelig sint på noen, kan det få ganger derimot ta år før jeg tilgir dem, men det er da selvsagt snakk om utilgivelige handlinger.

Jeg har nok ikke lat vært så rasjonell da. Pappa fortalte meg noe om det i dag. Når jeg var liten bodde jeg på en folkehøysskole i Alta, hvor foreldrene mine jobbet. En våre naboer satt på med oss en dag i bilen, når foreldrene mine hadde hentet meg fra barnehagen. Som vanlig skravlet jeg hele veien hjem. Nabodama var sikker sliten etter en lang dag på jobb, for hun snudde seg, avbrøt meg midt i en setning og sa: HYSJ, Ragnhild!

I følge pappa skal jeg ha latt vær å prate til henne på flere år! Noen år senere, når jeg var alt for gammel for å sykle på trehjulssykkelen min (det var faktisk ikke fysisk mulig lenger for knærne mine var i veien for styret.. Uansett..) Hun klarte å kjøre over den, og totalt vrake nydeligheten, og jeg ble rasende! Dette var første gang jeg snakket til henne på flere år, og jeg var rundt 8 år, og stod å skjelte henne ut og skulle ha erstatning. Hun fikk nok rimelig dårlig samvittighet, for til bursdagen min fikk jeg en Furby. For de av dere som (heldigvis) unnslapp dette leketøy-monsteret som barn, så er det da en tidlig versjon av leketøys roboten, som reagerte på lyd, lys og berøring. Den reagerte med helt forferdelige lyder, og hadde sitt eget lille språk som den satt og jamret seg med dagen lang.

I følge pappa elsket jeg nå nabodama. I ca 20 minutter.

Tyven, tyven og napoleonskaka

2009-02-09T21:23:00.000+01:00

"Ragnhild, kanke du fortælle en av de artie historian dine?"

Når jeg flyttet opp til Svalbard som 15åring var jeg veldig bevisst over at noen historier ikke ville gjøre det beste førsteinntrykk, og siden jeg da håpet på å få meg venner her, så er mange av mine "artie historier" hittil ukjent for min omgangskrets her nord. Jeg vet at noen (Sondre) nå vil protestere høylytt, og si at det går ikke an at det er noe jeg ikke har fortalt folk her oppe i hvert fall 38 ganger fra før. Nå skal jeg sjokkere gjengen, grunnlaget mitt er at jeg ikke var mentalt tilregnelig (14 år..) når noen av disse ufortalte historiene skjedde, så tror jeg ikke det kommer til å skade navnet mitt noe særlig over at dette nå skulle komme fram i lyset.

Min "partner in crime" som skal forbli navnløs, siden personen ikke har gitt sitt samtykke til noe annet, har alltid kalt denne historien for "Hufsegufse historien". Grunnen til det er at hun alltid, til dags dato faktisk, får gåsehud når jeg spontant minner henne på hva som skjedde den gangen, de 3 gangene vi møtes i året (jul, nyttår og påske, - vi er begge fanget i hjem"bygda" og finner alltid tid til å mimre om gamledager).

Vi gikk i tiende klasse. Det bør si sitt. Den verste tiden i menneskets liv, hvor du må kjempe med nebb og klør for å overleve det sosiale miljøet. I hvert fall hvor vi kommer fra. Lang bakgrunnshistorie kort; vi hadde funnet ut at det var minst like kult å stjele som å tenne på telefonkataloger under rektor sitt kontor og løpe. Nei, dette handler ikke om sommeren hvor vi begge forbrant oss på det nye plastikkcoveret til telefonkatalogen. Det var en annen sommer.

Uansett, det begynte selvfølgelig i det små, et kinderegg på prix, en sigarett av onkel, før det gikk over til noe jeg nesten vil kalle kleptomani. Vi stjal alt. You name it. Jeg kan huske jeg en gang stjal en spatel man bruker for å klemme ut luftboblene av nylagt tapet. Hvorfor vi gadd? Nei, det skal gudene vite, for jeg vet det ikke.

En dag gikk det for langt. Tyvene var i sentrum, og raidet mer enn vi noen gang hadde gjort, og gikk hjem med masse ubrukelig dritt, blant annet smykker, som vi stjal fra en butikk som også skal forbli navnløs, til en verdi av ca *sensur*. Og nei, vi ble selvfølgelig ikke tatt.

Dagen etter begynte jeg å tenke når jeg så utover rommet mitt som var overfylt av kinderegg, og tapet-spateller, Barbie-dukkene jeg aldri fikk når jeg var liten, og det helt utrolig overfylte smykkeskrinet mitt. Når i all verden skulle jeg bruke alt dette? Jeg kunne jo ikke bare begynne å gi det vekk heller, hvilken 14 åring (som ikke er bosatt i Oslo-vest) gir vekk smykker av slik verdi? Nei, jeg skjønte alt hadde gått for langt, så jeg fylte opp en pose med alle smykkene jeg hadde fra dagen før, og gikk ned til sentrum (ja, det er en liten by, jeg gikk ned til sentrum). Jeg stilte meg i kø på den fortsatt navnløse butikken, og når det var min tur helte jeg alt utover disken, og fortalte at jeg hadde tatt alt dagen før, og ikke hadde bruk for noe av det, så hun kunne få det tilbake. Reaksjonen var ikke akkurat som jeg hadde forventet meg. Jeg skjønner det selvfølgelig nå, men der og da hadde jeg trodd jeg skulle få en klem, ikke bli taklet ned på gulvet av en så-alt-for-sprek 19åring, og at politiet og foreldrene mine skulle komme. Det gjorde de altså. Og det som var, var at den kjekke jenta bak disken så at det jeg hadde var bare omtrentlig halvparten av det som var blitt borte, så hun gjorde en avtale med meg. Hvis jeg fikk denne venninnen min ned med resten, så skulle vi glemme det der og da.

Jeg ringer venninnen min, som ble mildt sagt traumatisk sjokkert og drittredd, men, hun kom. Hun stilte opp for meg, og vi gikk sammen med foreldrene våre og leverte tilbake alt (kremt...) som vi hadde tatt de siste månedene, før vi gikk hjem til meg og spiste napoleonskake. Min far lo så han holdt på å ramle, og sa han aldri hadde vært mer stolt av meg. Foreldrene hennes delte ikke min fars synspunkt, så det tok en stund før jeg så min partner in crime igjen. Men, hun er en av de få jentene jeg fortsatt har kontakt med fra den tiden, og det med god grunn. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg dro henne ned med meg, og at hun fikk lide så utrolig mye mer enn meg for saken, men hun stilte opp. Hun liker ikke napoleonskake lenger heller.

Får du gåsehud, NN? Tyven, tyven, og du dæggern vi var gærne på den tia, men jeg digger deg fortsatt, napoleonen min!

Samtale med en østlending Vol 1

2009-02-08T22:26:00.000+01:00

Bakgrunn for samtalen:
Jeg har bodd et halvt år i Oslo for noen år siden, så når jeg bodde i Roma la jeg noen ganger om dialekten til Oslo-dialekt for visse personer i klassen ikke alltid skjønte hva jeg sa.

Osloperson: Hvordan har du lært deg å snakke norsk?
Meg: Hæ?
O: Ja, siden noen ganger hører jeg at du faktisk kan snakke norsk, hvordan har du lært deg det? Lærer dere det der oppe i nord?
M: Øhh..
O: Du er ganske flink til å snakke norsk også, i hvert fall med tanke på at du er fremmedspråklig til vanlig..
M: Fremmeds.. What!?

Nå detter jeg ut av samtalen, i stum beundring, mens Osloperson2 tar over.

OII: Ja, men de må jo begynne på universitet her nede i Norge, hvis de skal gå på universitet, så da må de jo lære seg å snakke bokmål. Tror kanskje de har noe sånn forberedende kurs på det, eller noe sånn liksom..
O: Når de går på barne/ungdoms/videregående skole så får de sikkert bøker og sånn på sitt språk, men kan de få det på universitet også?
OII: Ja, det kan jo sikkert spesialbestilles.
O: Litt kjipt for de da, som i tillegg til å begynne på et vanskelig kurs, må konkurrere om gode karakterer med oss norske..

Samtalen fortsetter, men dreier seg mer om hvorfor denne "isfronten" mellom Oslo og resten av Norge har oppstått, og de konkluderer:

O: Det er jo bare for at de er sjalu på oss som bor i Oslo da, og at de ikke gjør det. Det er kun derfor de ikke liker oss, det er fordi de er missunnelige. Det er jo faktisk litt synd i dem som må bo der..
OII: Ja, serr, jeg veit!

...

Merk: Bildet er kun ment som en illustrasjon! All likhet med virkelig tilfelle er har skjedd ved tilfeldighet.

Eggemannen, og ispinnepersonen

2009-02-07T03:18:00.001+01:00

Først, en oppdatering om ispinnemannen. Det blir tilnærmet daglig lagt en ispinne i postkassa vår, og det begynner å bli enormt irriterende! Ikke fordi det koster meg mange kalorier å kaste den, men fordi jeg lurer så enormt på hvem-det-er!

Ettersom vi fikk enda en ispinne i postkassa på en søndag, har detektiv Lotta utelukket postmannen/damen. Det er tvilsomt at den så travle bringeren skulle gidde å ta en ekstra tur innom her, kun for å levere en ispinne – på en fridag!

Detektiv Lotta tror også det er noen som enten er her daglig, uavhengig av sitt begjær om å spre ispinner, altså enten noen som bor her, eller noen av de som fast vanker i vårt ringe hjem.

Morten, en liten skøyer av en kompis jeg har, ble også kjapt utelukket, da jeg tviler på at også han gidder å ta en ekstra tur innom, kun for å levere ispinner. Greit, han er en av de som er mer å skylde for vår gulvslitasje (og manko på pizza, saft og brus! Morten!) - men ispinnene har dukket opp dager han ikke har vært innom, og det virker rart at han skulle løpe rundt her med ispinner, tross i all hans galskap.

Gjennombruddet i etterforskningen kom da jeg oppdaget at vi hadde is i fryseren. Jeg vet at det ikke er SamboerSiri, da hun irriterer seg minst like mye som meg over ispinnemysteriet om meg selv. Hennes kjæreste, Odin, derimot, fyller alle kriterier for mistanke. Han liker is. Han spiser isen vi har i fryseren. Han går forbi postkassa vår hver dag når han går hjem. Og, han er rar. Detektiv Lotta løste mysteriet! Odin har det verste pokerfjeset i verden, rett etter Sara og Terese, så han røpte seg da han gliste å sa: "Hæ? heheheheh.. hvilke ispinner? hehehhe.."
BUSTED! Han påstår hardnakket at det ikke er han som har gjort det, men Detektiv Lotta anser saken som løst.

Nå, over til eggemannen.
Undertegnede har klaget høylytt over mangel på attraktive hankjønn på øya for tiden, og da hun en dag skulle ta klesvasken, i ført et ganske sjarmerende antrekk av pysj og isbjørntøfler, også ganske preget av alkohol som ble konsumert timer i forveien, løp ned trappa og kræsjet inn i noe av det mer estetisk pene av hankjønn som er blitt observert den siste tiden. Flott førsteinntrykk, en av mine ikke fullt så beundringsverdige egenskaper. SamboerSiri overtalte senere meg om å finne mer ut om dette kunstverket, å prøve og komme i kontakt med han. Det ble kranglet litt om hvem som skulle gjøre det, men med hennes argument om at hun faktisk har kjærest, og jeg bare har en "liksom-forlovede" (Snøfft!! Gjett hvem som ble strøket av gjestelista fortere enn Ski-doo'en min streiker!), og at jeg i tillegg ikke lider av sjenanse i noen grad, så ble det bestemt at jeg måtte utføre det ærefulle ærend.

Etter en del planlegging, kom jeg fram til at den smarteste måten å gjøre det på var å banke på, og uskyldig spørre om å låne et egg. Skulle samtalen bære videre, skulle det ble lagt til at vi lagde pannekaker. ("Nei, du kanke si at vi laga vaffla! Ka om han spørr om han kan få en i bytte mot ægge? Nææh, si pannekaka! Ingen spørr om de kan få en pannekaka.")

Så, da var det bare å sette i gang. Jeg så selvfølgelig noe piggere ut enn noen timer tidligere, (Maybe she's born with it? Hell no, it's Maybeline!) jeg tuslet ned trappen og banket på.

Det tar en stund, så åpnes døren. Kjekkasen står 3 meter innefor døren, og foran han står personen som åpnet døren. Personen var tilsynelatende, en kvinne. Og et kjapt blikk bak henne beviste at hun trolig var fast inventar i leiligheten. (Kjekkasen bruker støvletter og rosa kåpe? Tvilsomt..) I hvert fall, dette kom selvfølgelig ganske så overasskende på meg, som plutselig ble rimelig rød i ansiktet, men klarte heldigvis å stotre fram: "Øøøøøh.. Altså, at æ bare lurte på om at.. øhh.. vi lage vaff..pannekaka.. Såeh.. Ja, også har vi ikke nok ægg. Så, om æ kunne få lånt en kjæ.. øh.. et ægg! Kan æ låne et ægg?"

Og etter ønske fra en av mine bedre venner, kan lille Lotta avsløre at det kommer i hvert fall et blogginnlegg, i nær framtid, om noen av mine diskusjoner med tilfeldig utvalgte østlendinger i løpet av det siste halvåret. Navn blir selvsagt ikke nevnt, og dette av at Lotta ønsker å logge av bloggen med livet i behold. Om de/den som blir sitert skulle klare å rote seg inn på bloggen min, må jeg bare på forhånd unnskylde min frekkhet, men det er alt for bra bloggmateriale til å la høfligheten ta overhånd. Teaser: "Hvordan har dere egentlig lært dere å snakke norsk, siden dere ikke kommer fra Oslo?"

Helgas erfaringer

2009-02-01T19:04:00.000+01:00

Fredag
Det ligger en ispinne i vår postkasse. Det er ikke jeg eller SamboerSiri som har gjort det. Konklusjon: Noen andre har gjort det. Hypotese: Postmannen spiser is, og legger pinnen i en tilfeldig postkasse.
Hypotesen skal selvfølgelig testes ut.

Det går ikke an å "skyndte seg" når man tar på seg linser.

Det er upraktisk å skyndte seg å ta på seg linser når man ikke har noe linseveske for hånden.

Prøver du for hardt å knø linser uten linseveske på øynene dine, så får du røde øyer, noe som igjen påvirker muligheten for å komme seg inn på kveldens utested.

Du må be om en Baileys on the rocks 7 ganger på et visst utested i byen, for å få EN.

Lørdag
Agent-Lotta tror noen hater henne, for skoene hennes er sparket rundt om i gangen når hun finner de på morgenen.

Fulle gutter fra Trøndelag er verken sjarmerende, stille eller søte.

Noen ganger når du ber om en Baileys on the rocks 7 ganger, så får du faktisk 7 stykker.

Søndag
Det er fortsatt noen som hater Agent-Lotta. De er kastet rundt om, denne morgenen også.

Pepperoni og ananas tar seg godt ut på pizza.

Hallmark kvalifiseres ikke som en TV-kanal

Samboerne blir enige om varig navnebytte av BBC Entertainment til BBC is not Entertainment.

De tre musketerer finner ut at ordet "syltetøy" er et for dårlig navn til det herlige produktet, og har bestemt seg for å finne et nytt. Vi er fortsatt åpne for forslag, men hittil står det mellom "mos", som i: "Hei, kæm har spist opp all jordbærmosn?", eller et forsøk til å bidra til engelskifiseringen av det norske språk, og kalle det "jam". Selvfølgelig skal den for(nord)norskes til: "Æ har lyst på sånn skikkelig godt "djæm". Sånn jordbærdjæm som ho farmor lage."

Charterfeber. Jeg blir stolt.

Den døde kanin

2009-01-30T21:23:00.001+01:00

Horder av mennesker har meldt sin skuffelse over at det nå er 1,5 måneder siden jeg sist skrev et innlegg her. Min unnskyldning har hittil vært at jeg ikke har hatt noe å skrive om, men det har jeg nå.
Først, en oppdatering: Kom hjem fra Roma (bør du ha fått med deg nå..), bodde i Oslo med kjæresten en stund, det ble slutt med typen (har du facebook har du fått med deg det og), fordi jeg måtte nordover igjen. Jeg er hjemme i Alta og feirer jul med mennesker som deler mitt gen, og så, en dag, helt ute av det blå, ringer telefonen. Hjelp! I hvert fall, det var min venninne Siri. Vi hadde tidligere ganske spøkefullt tullet med å dra opp til Svalbard igjen. Nå, 2. juledag avbryter hun rypemiddagen for å si: Hei, nå har jeg skaffa leilighet, nå får du skaffe jobb. Dager senere satt jeg på flyet til Svalbard. Igjen. Blakk, arbeidsløs og gæærn.

Nå sitter jeg i den alt-for-nydelige (helt seriøst) leiligheten jeg deler med en av mine beste venninner, og sjokoladekaka står i ovnen. I mangel på arbeid har vi meldt oss opp til eksamen i Svalbardhistorie, bare sånn for å ha noe å fylle det svarte hullet i CV'en, og for ha noe annet å gjøre om dagene enn å se på de svært så givende programenne Nanny911, og Tila Tequila. (Bobby vant! Hvem skulle trodd... Uansett..)

Det dette innlegget skal handle om, er som du kanskje allerede har skjønt, en død kanin. Måtte du hvile i fred, Kalle.

En av mine tidligere arbeidsgivere, (satt barnevakt for sønnen hennes) sendte meg melding og skrev at hun trengte noen til å mate kaninen hennes mens hun var en uke på fastlandet. Selvfølgelig kunne jeg det. I går, når jeg skulle legge meg, holdt jeg nesten på å sovne, når jeg kommer på: KANINEN!! Jeg løper ut i pysj (ja, jeg sover i pysj.. Ja, jeg vet..) og alt-for-store scootervotter, Siri sine alt-for-store scootersko, og samelua mi (innrøm det, du har alltid hatt lyst på en. De er dritkule.). Så leter jeg meg fram til leiligheten som jeg aldri har vært i før, og åpner døra. Der ligger kaninen. Med øynene åpen gitt. Skikkelig sporty kanin det der, i tillegg til å ligge i en stilling jeg trodde var umulig for kaniner, så øver den tilsynelatende også på å holde pusten. Hmm. Siden jeg da faktisk er drittredd (ikke døm) for kaniner, så tørr jeg ikke ta i den for å sjekke om den er død, så jeg poker den litt med en penn. Den ramler over på siden, og jeg skvetter og detter bak i garderobeskapet. Etter å ha fjernet et par-tre kjeldresser og fått pusten tilbake kommer jeg meg på bena. Jeg poker kaninen igjen. Faen. Den er død.

Jeg oppdager heldigvis at det er både mat og drikke igjen i buret, så den døde ikke av sult. YAY, det var ikke min feil! Jeg ringer matmor, selv om det er sent, og bruker en stund på å fortelle henne den tragiske nyheten. Hun svarer overasskende likegyldig at jeg må legge den i en pose, og spør om jeg har plass i fryseren, slik at hun kan få tatt den med ned til Norge og gravlagt den en dag. I forundring fikk jeg bare fram et: "øhh.. Ja.." og hun legger på. Jeg står nå med en pose og lurer på hvordan i helvette jeg skal få den kaninen inn i posen, og erfarer at det ikke går ann å balansere en død kanin på et Kaptein Sabeltann sverd i plast, og gir opp. Jeg ringer henne igjen, og sier at jeg ikke takler det. Hun ler, og spør om jeg virkelig er fra Finnmark. Morsomt. Hun skulle få sjefen sin (what..?!) til å fikse det dagen etterpå, slik at det første hennes 6 år gamle sønn ser når han kommer hjem fra ferie, er den døde Kalle Kanin.

Jeg tusler hjem, litt trist, og møter på et par mennesker jeg ikke kan huske å ha sett før. Jeg står altså i, jeg gjentar, pysj, samlue, store scooterstøvler og har votter på størrelse med truger på hendene. Ja, for ikke å glemme samelua. De nikker og sier hei, og ser ikke ut som de reagerer det minste på at den samiske tannfeen er ute og går tur klokka 2.

Og nå slo det meg plutselig.. Hva svarer du om du blir stoppet i tollen, og de oppdager at du har en stivfrossen Kalle Kanin i bagasjen?

Og jeg er Grünchen.

2008-12-13T03:26:00.001+01:00

Jeg var ute og handlet siste julegavene her forleden dag, og det var helt forferdelig. Grusomt. Inne på kjøpesenteret er det så mange mennesker, det er varmt, det går sakte, og det hele minner meg veldig om den ene gangen i året jeg går i kirka, og vi etter en halvtimes tid skal ut derfra. Alle tråkker helt opp i hverandre, og det går så sakte at jeg frykter jeg vil være ferdig med utdanningen min før jeg kommer meg fra A til B.

Trenger du noe hjelp?
Det er rart, hvordan det spørsmålet gir meg gåsehud. Det er desidert det verste god-service-elementet noen gang oppfunnet. Skrekkeksempelet er vel da en venninne av meg gikk inn en undertøysbutikk, og får spørsmålet. "Nei, jeg bare kikker, jeg" – svarer hun, som tilsynelatende absolutt alle mennesker i hele verden alltid svarer når en butikkansatt spør. Hun finner seg et utfordrende undertøysett i svart, og spør for høflighets skyld om hun får prøve det. Vell inne på prøverommet har hun akkurat knødd det på seg, før hun hører: "Passet det bra?" Litt satt ut over at hun står inne i det varme prøverommet med spot-lights, klemt inn i en så alt-for-liten svart stringtruse, og en så alt for liten bh, svarer hun: Ehhh.. Joa..
Det som skjedde da, var at butikkdama dro opp forhenget, smilte hyggelig, for å se om det passet bra. Venninnen min står nå på display for hele butikken, og er ganske så målløs, men rekker ikke si særlig mer før butikkdamen konkluderer at det er kanskje litt for lite. Hun går for å finne et større sett, og venninnen min kaster på seg klærne, og løper ut.

Også handler folk hemningsløst. Det er jo tross alt jul, og jule-salg! Jule-salg? Det er da for pokker også førjul-salg, romjul-salg, nyttår-salg, "halv pris på alt av juleting-salg", februar-salg, opphørssalg.. Jeg mener, NÅR-slutter-salget?

Nå kan det hende det høres ut som det neste jeg skal si er at alle burde kjøpe disse "gavene med mening". Disse konvoluttene som forteller om at du nå har bidratt til geitene som deles ut til fattige i Afrika, eller frivillige som skal hjelpe barna i Oslo-øst med leksene. Joda, det er flott det, at i stedet for å sende familiemedlemmer en knekt porselensengel på størrelse med en gjennomsnittlig stor lenestol (mamma fikk en i fjor..) så er det flott at man heller kan gi disse gavene med mening. Men kom igjen, prøv å si at du heller vil ha et juletre som ser ut som selveste Postmann Pat fløy forbi i fylla, eller om du faktisk også kunne tenke deg noen gaver? Selvfølgelig kunne du det. Alt med måte, også veldedighet.

Nei, takk skal du ha, jeg trenger ikke hjelp, nei, helt ærlig, jeg bare kikker, ja, ok, den var fin, greit, jeg tar den, nei, jeg har ikke jule-medlemskap hos dere, nei, men det behøves helt ærlig talt ikke jeg er ferdig med julegav... eeh, okey, greit, takk, det koster ikke noe? nei, okey, avmeldingsgebyr på 300 kroner, ja, nei men jeg har allerede gitt penger til røde kors, barna i afrika, horene i russland og militæret til taliban, jo greit, jeg skulle egentlig bare ha denne, ja, jeg vet dere har ta 3 betal for 2, men jeg vil helt ærlig egentlig bare ha denne ene, ja, den luen hadde sikkert vært fin til den, men jeg har lue, ser du? Jeg vil helt seriøst bare ha denne ene genseren, jo, det er sikkert praktisk med to, men jeg trenger helt ærlig bar.. Greeeit, okey, okey, kan jeg betale nå? Værsågod, takkskalduha, NEI – jeg vil ikke ha kvitteringen, ja, jeg er sikker, du får kaste den da, nei jeg skal ikke ha den, kan jeg få en pose av deg i stedet? Åja, ja 50 øre ja, så klart skal du ha det, du jeg har ikke kontanter, kan ikke jeg få den posen av deg, nei greit, da må jeg betale med kort, man kan ikke betale så små beløp med kort nei? Må jeg kjøpe mer, nei vet du, da går det helt greit, jeg vil heller bære genseren, lua og medlemskapspapirene, ja god jul, godt nyttår, Happy Valentines, god påske og god bedring til deg og!

Ciao Roma

2008-12-11T02:21:00.000+01:00

Nå sitter jeg på flyet på vei hjem fra Roma. Ipoden har mirakuløst formatert seg selv, så jeg sitter evig lykkelig over at jeg har batteri på pcen og derfor kan skrive blogginnlegg. Wohoo!

I hvert fall. Jeg er syk, og i dag morges våknet jeg av at naboen over bestemte seg for å slipe gulvplankene klokka nullsyvhundre. En fryd altså.

Jeg kom til å tenke på Arne, en kompis i klassen, som bor under en instrumentforelsket fjott. Han bruker å spille saksofon, gjerne når man sitter å lese til eksamen, og da hører man Arne brøle: DROP THE SAXOPHONE AND GO AND KILL YOURSELF! Noen timer senere, når geniet begir seg over på pianoet, hører man Arne: LEAVE THE PIANO, AND GO F*** YOURSELF! En stund senere, høres det fløytespill, og Arne brøler igjen, denne gangen: WHY DON'T YOU PUT YOUR FLUTE UP IN YOUR ...

Jeg tenkte å prøve noe av det samme, men det viste seg at stemmen min ikke bærer over gulvplankesliping. Jeg begraver hodet under puta, men litt senere blir han enten veldig nevenyttig, eller får en kompis på besøk, for nå har han begynt å hamre også. Det handlet tvilsomt om spiker, jeg vil heller gjette på atombomber eller kattunger som skulle slås inn i veggen, for det hele var gjennomført av en symfoni av smell og skrik.

Reflekterte tunger har blitt hørt å sammenligne Italia med en skikkelig fasciststat, men unnskyld meg, ja, det er mye politifolk rundt om, og ja, de blir straffet for veldig mye rart, ofte veldig hardt for småting, men HALLO! Går det an å få inn en livstidsdom for husbråk før klokken 10 om morgenen?

En annen ting er at jeg nå har vært litt rundt om i forskjellige leiligheter i Roma, og de ser ut til å være fryktelig dårlig lydisolerte. Jeg kan tenke meg at Italienere fint har klart å unngå å få med seg denne velsignede kunsten lydisolering. Og når de finner ut av det, BOM, alle kommer til å ville ha det. Så det er planen. Jeg skal jobbe med lydisolering, og jobbe to dager i året, i Roma. Jeg kommer til å tjene så fett at jeg kan ha fri de 363 resterende dagene i året. Og de skal jeg da tilbringe i mine ekstremt lydisolerte rom.

Ciao Roma, takk for denne gang!

Alle hjulene på bussen

2008-12-11T02:20:00.000+01:00

Dagens opplevelser er så heftige at de er verdt et blogginnlegg. Faktisk, så er de så heftige at de er verdt to, men jeg skal nøye meg med et. Det var en så horribel morgen, faktisk så ille at jeg tror det 17 september kommer til å bli det nye 11 september. Det kommer til å bli snakket om over hele verden, og det kommer til å være et kvarters stillhet for å markere dagen.

Jeg skulle ta bussen til skolen, og stod der, tilfreds og uvitende over de kommende hendelsene. Bussen var ganske full, og jeg merket at en idiot av en italiener prøvde å komme seg ned i vesken min. Jeg slår vilt rundt meg, og roper noe av det lille italienske vokabulæret jeg kan, nemlig: Que kosta fai!? (Beklager, men det er mest sannsynlig galt skrevet) og betyr noe lignende: Hva i helvette driver du med? Selvfølgelig med den karakteristiske gestikulasjonen. Videre begynte jeg å skjelle han ut på ordentlig nordnorsk, før stakkaren kom seg av bussen. Lettere irritert brydde jeg meg ikke om å sjekke om han hadde klart å stjele noe, for glidelåsen var fortsatt lukket, så enten hadde han dratt tomhendt, eller så var han en skikkelig gentleman av en lommetyv.

Litt senere begynner det å styrtregne, og jeg priste meg heldig for at jeg ikke er en av de stakkars menneskene som må gå ute i regnet. Tanken min blir avbrutt av en av de så utrolig sjeldne billettkontrollørene som forøvrig har bedriftsnavn: Attack! og som er rikelig utstyrt med pistol og ammunisjon.
 Your ticket, per favore?
 Hæ? Ja.. selvfølgelig, vent litt.. (...) øøøøh... Pengboka mi!? men i svarte &%/(!! Uhh, sir, my valet.. I think it's.. uh.. some swotty italian pocket thief just ran away with it..
Han ler, og roper på kollegaene sine, og jeg oversetter fritt:
 Hey, dette må dere høre, enda en dustete turist som prøver å komme unna med å si at lommeboka er stjålet!
Bussen runger av latter, mens jeg er på gråten. Jeg tømmer veska mi, og prøver fortvilt å forklare at den virkelig ikke er der.
 It's okey, you're a pretty lady, do you want my phonenumber?
 Øhh.. Nei, hva i #¤%& skal jeg med det!?
 Okey, then, I'll have to write you a ticket. ID please?
 Nei, men er du døv mann? Lommeboka mi er vekk, så nei, jeg har ikke ID på meg..
Jeg får boten på 100 euro, og må gå av bussen. Seriøse proletarer som de er, fortsetter de å rope etter meg: "Don't be sad, you're very pretty, you should not be sad, only happy and pretty!"
Italiensk idioti!
I hvert fall.. Etter å ha gått igjennom regnet, kommer jeg for sent inn til timen, med mascara sjarmerende rennende over ansiktet mitt. 3 timer seinere var dagens største høydepunkt at jeg og en i klassen på helt ærlig vis knuste uke-quizen i ex.fac med 6/6 poeng.

Etter at jeg kom hjem har jeg egentlig bare mentalt sparket meg selv på leggen, for hva lå på senga? Den #¤% lommeboka.

Evig takknemlig for det, så sitter jeg likevell igjen med en bot på 100 euro. Så mye koster det å glemme lommeboka hjemme, ladies and gentlemen.

Back in Bl..ogspot!

2008-12-11T02:19:00.000+01:00

Greit, jeg savnet blogspot, mye bedre enn blogg.no. Sorry! Nå skal jeg ikke bytte mer ;) Og ja, når eksamenstiden er over, så kan jeg love at jeg blir mer aktiv på blogg oppdateringen ;)

NB! NB! Flytting av blogg!

2008-10-16T19:26:00.000+02:00

Av diverse grunner har jeg endret blogg til:

http://lillelotta.blogg.no

Just so all you guys know! ;)

RomaSpesial!

2008-10-10T22:18:00.000+02:00

Igjennom oppholdet her i Roma har jeg møtt mange mennesker som har gjort inntrykk på meg. Noen er faktisk så rare, og det er så mange rare her, at jeg begynner å lure på om det er et fryktelig smittsomt virus som er skyld i det hele.. Hmm.. Skumle greier det der.

Davy Jones-damen
I gatene der vi bor går det ei dame som har skikkelig rykte på seg. Vi hørte om henne lenge før vi så henne. Håret hennes er som håret til Davy Jones i Pirates of the Carribean, det er som tykke mark som svirler ut av håret hennes. - men dette er ikke det som er mest spesielt engang! Hun er rundt 55 år, og holder alltid rundt noe som ser ut til å være en utstoppet katt, og hver dag maler hun ansiktet sitt, - og ifølge ryktene skal det ha noe med hvilken sinnstemning hun er i. Jeg har observert henne med både rosa og svart ansikt. Veldig spesielt, er litt redd for den dama.

Enka i spansketrappen
Ved Spansketrappen er det en dame som ser ut som en av de hjemløse tiggerne, men denne tigger ikke penger. Hun er en enke med helt hes stemme, og hver dag står hun bare å roper etter sin sønn som hun skal sist ha sett ved spansketrappen for mange år siden. Marco!! Maaarcoooo!!

Rosa poncho damen
Vi møtte ponchodamen når vi var på klassetur til Firenze. Vi stod å ventet i kø for å komme inn på et museum, og da kom hun bort til oss og tigget penger. Om hun ikke fikk penger (noe hun ikke fikk...) så forsøker hun å stikke en finger opp i rumpa på deg – noe hun lyktes med, på de første stakkars sjelene i klassen hun gikk bort til. (Takk gud, men det var ikke undertegnede) Hun ga seg liksom heller ikke, så hele resten av dagen gikk alle og så bekymret rundt seg for å se om den rosa ponchodamen var i nærheten. Veldig spesiell hekselatter hadde hun også.

Gateguttene
I gatene sitter det hjemløse gutter, alle med hunder, og de tigger heller ikke, de bare sitter der og prater med hverandre. På bussen en dag ble jeg tilfeldigvis kjent med en av dem, og de fra hans "broderskap" gikk med en gaffel rundt håndleddet, som de hadde smeltet fast. Slik kunne de ikke forlate brorskapet, og de kjente også alltid igjen sine brødre ute på gaten. Hunden var for selskap og beskyttelse. Hunden så ut til å være i svært dårlig form, sikkert på grunn av feilernæring og for lite mat generelt, så noe beskyttelse tror jeg det er vanskelig å få hundene til å utføre.

Mange rare mennesker her i Roma!

Og heeelt off topic, men likevell: hvorfor flyr alltid innsekter inn det ÅPNE vinduet??!

Tuuut-tuut-tuttuttut!

2008-10-06T20:02:00.000+02:00

Hva er greia med tuting?
Denne kjente mekanismen, dette trykket som blir påført rattet som utløser dette helt skjærende og høye skriket fra mekaniserte fartøy er en ganske internasjonal lyd. Likevel tørr jeg påstå at Norge og Italia har forskjellige oppfatninger av bruken av denne nervespennende lyden. I Norge blir det brukt relativt sjeldent, og den som er skyld i at noen andre må tute kan med rette gå hjem og legge seg og bli der. I Italia derimot, må jeg si at jeg ikke helt har oppfattet med hvilken mening man gjør dette.

I den trafikkerte gaten en vanlig dag skjer det at du i hvert fall i løpet av 5 minutter skvetter til av dette støyende bilskriket. Det er helt vanlig å tute litt her og der, litt sånn "her kommer jeg"-mentalitet om jeg har forstått det riktig. I tillegg er det helt vanlig å tute på pene jenter, noe som forsåvidt også kan skje i mitt nordiske paradis, - men så kan man igjen se på hvor ofte italienerne føler jentene er så pene at de trenger et lite tut, i forhold til mine nordiske kamerater.

Bussen. Jeg har kommet til den oppfatning at bussene i Italia er veldig fan av tuting. Bussjåfører synes å ha en besettelse som gir dem trangen til en såkalt tvangstuting, der de tuter rundt helt uten mål og mening til alles nerveslitende irritasjon.

Så har du trafikkorker. Å, du gode, om du skulle kunne finne en måte å oppleve en måte å bli transportert, av dine egne ben eller hjul eventuelt av andres, uten å komme farlig nært et hjerteinfarkt, gi snarlig beskjed! Det synes å være en uttrykksform for misnøye, for når 40 biler, busser og scootere bestemmer seg for å ha dette tute-ensemble, så går det ikke uoppmerksomt forbi. Jeg tar meg selv i å undre om de faktisk tror det hjelper? Vil disse stakkarslige underbetalte veiarbeiderne legge ned brosteinen noe raskere? Vil den påkjørte eldre damen hoppe opp og løpe vekk med hurtige steg så trafikken kan gjeninnta sin vante gang? I beg to differ!

Og når jeg er inne på støyende lyder fra trafikken... Kan noen vennligst fortelle meg hvorfor, HVORFOR, har ALLE de 50 scooterne som 24/7 står parkert utenfor vårt soveromsvindu alarm? En dame går forbi, og kommer litt borti en av scooterne, og du kan regne med at i hvert fall 3 alarmer står og skriker den nærmeste halvtimen. Igjen lurer jeg på hvordan den italienske mentaliteten her er sammensatt. For når du parkerer scooteren din ved siden av 49 andre scootere og går innendørs, hvordan skal du i alle dager vite når det er din som skriker? Hva-er-poenget?! Kjenner alle igjen sin egen lyd? Jeg så tidligere for meg at dette ikke var en lyd som folk spiller opp på bånd og går hjem og øver på, sånn at de skal kjenne den igjen, men jeg tok visst feil, for hvis de ikke kjenner igjen sin lyd så blir all mål og mening med hele alarmen borte. Det står en scooter og skriker, og italieneren tenker: Hmm, nei, jeg tror ikke det er min nei.. Helt til alle de andre 49 har vært å sjekket at det ikke er sin scooter som står og skriker, faller det den femtiende italieneren inn å gå å skru den av. Og uansett, HVIS scooteren din skulle bli stjålet, hvordan skal du komme deg fort nok ut til å forhindre den kriminelle gjerningen? Her gjelder det å ikke ligge på latsida altså, en må kjenne igjen sin egen alarmlyd, og tenk det kaoset om det skulle vise seg at alle de 50 har den samme lyden! Åneiånei.

Italienerne deler ut bøter om du sniker på kollektiv transport, om du ikke tar i mot kvitteringen din, om du spytter på gaten, om du forsøpler, om du setter deg ned på "de hellige trappene" omkring, men hva med lydforurensing!? Har de helt glemt det, eller er italienere født med en egen type hørsel, som gjør at de kan blokkere ute all tutingen og skrikingen? Gud hjelpes..

Og bare for å nevne det i forbifarten. Sirener. I Norge går det et lite stikk i meg hver gang jeg hører en politi-, ambulanse-, eller brannbilsirene. Men her er smerten mindre moralsk, og mer av fysisk betydning, da det skjærer i trommehinnen i stedet for i min nestekjærlighet. Det går ikke 30 minutter i løpet av en dag uten at jeg hører sirener, som skal nevnes å være betydelig mer støyende enn de norske! Noen ganger tror jeg til og med at jeg har begynt å innbille meg denne lyden, for den går så og si sammenhengende i mitt hode, og jeg blir mer satt ut når jeg IKKE hører den, da lurer på om jeg har blitt døv.

Eksamensnerver

2008-10-06T20:00:00.000+02:00

Reporter: En oppsummering: Dine 3 samboere er altså alle nesten ferdig med de 2 eksamensoppgavene som skal leveres om 3 uker, og dagen etter har dere eksamen, og de er derfor klar til å lese til eksamen allerede. Du har ikke kommet i gang med noen av oppgavene enda, si meg, stresser det deg ikke en gang litt?
Lotta: Nei, du vet, jeg stresser aldri, men jeg må få legge til grunne at det skyldes mest at jeg ikke har hatt tilgang på en funksjonell pc før dags dato, og det skyldes ikke bare latskap!
Reporter: Så du skal skrive 14 sider første utkast til kommende fredag uten problem?
Lotta: Nå er jeg æresmedlem i skippertakforeningen, så jeg skal ikke tro at det blir noe problem nei.
Reporter: Det må jeg si er imponerende, du virker faktisk ikke engang stresset.
Lotta: Hm? Unnskyld, du forstyrrer meg egentlig litt her, jeg er i en ganske vinnende posisjon i kabal her, så om vi kunne ta det her litt seinere?

Home is Rome, Rome is home

2008-10-04T17:46:00.000+02:00

Som noen kanskje vet, så har jeg vært i Oslo en ukes tid, og i går skulle jeg dra hjem igjen. "Det er jo bare en 3 timers flytur, null stress det da!"

Pakke, pakke, pakke, man må møte opp 2 timer før, skyndte seg, putter du den i den veska der, nei den rosa bagen, ikke den svarte, løpe ut, hvor går flybussen fra, er det det bussstoppet her, nei det er det 700meter bortenfor, okey takk, oi det regner ja, regner masse, tar flybussen, 150kroner koster det, værsågod, takk skal du ha, kø, kø, kø, kommer for seint, hvor skal jeg sjekke inn, på område D ja, okey takk, kø igjen, halvtime senere spørr hun: pass, ja, bagasje, ja en, sikkerhetskontroll, du kan ikke ha med colaen, ja greit, det piper – kan du komme med bak her, joa greit, oi, det var øredobbene, unnskyld, det går greit, takk, ha det bra, oi 3 timer forsinka ja, gå å bestille en iskaffe, får feil kaffe, hei, du jeg fikk ikke den kaffen jeg skulle ha, sånn, takk, ja det blir 66 kroner, 66 kroner, er du gal mann, men ja okey greit, sette seg ned med kaffen, åja, nå var flyet ikke forsinka likevell for det står jo tross alt boarding, faen, må løpe, varm kaffe, au, kommer til gaten, kø, kø, kø, finn fram passet, her, okey greit, ha en fin tur, takk, løpe om bord i flyet, sette seg ned, "vi beklager men vi er 2 timer forsinka", faen, da kunne jeg tatt den kaffen likevell da, men greit, kjøpe ny kaffe, takk skal du ha, nå er det bare å sitte her å vente, bli kjent med dame som sitter ved siden av meg, hei, hei, skal du på ferie, nei jeg studerer i Roma, åja, så kult, skilsmissedebatt, abortdebatt, religion, politikk, sosiologi, livshistorier fortalt, og der 5 timer senere lander vi i Roma ja, flott, oi, her var det varmt ja, finne ut hvor bagasjen kommer, den kommer der borte ja, men du foressten, vet du om det går flere tog inn til byen, ja det siste toget går nå snart, men da må du skyndte deg, okey takk, hei du jente, kan du hjelpe meg og kona å få tak i en sånn tralle, joda, greit, sånn og sånn, værsågod, takk skal du ha, vente på bagasjen, vente, vente, kø, der kom den ja, supert, løpe, finne tog, ciao bella, you want taxi, only 60 euro, nei takk, jeg tar toget for 11 euro, train is going now bella, you will loose train, have to take taxi home, ikke faen, men takk alikevell, 10 minutter senere følger han fortsatt etter meg, you needa to take a taxi bella, nei har jeg sagt, nå kan du fjerne deg, finner toget, taximann borte, toget går om et minutt ja, lang kø til billettmaskinen, skal jeg snike, nei tørr ikke, toget begynner å gå, og de foran i køen bestemmer seg for at de ikke rekker det, og går, jeg kommer først i køen, men toget har allerede begynt å kjøre, jeg SKAL komme med på det toget, kjøpe billett, kom igjen, kom igjen skyndt deg da dumme maskin, fikk billetten, må stemple det i automaten, løper etter toget, løper, løper, løper, MEN STOPP DA, JEG SKAL MED, løper, dørene åpnes, men toget stopper ikke, kaster inn bagen som blir klemt i det døra lukkes, og kommer meg akkurat inn, sukk, jeg klarte det, JESS, jeg er best i hele verden, hei, hei, you from Norway, yes, oh, me and girlfriend are from Finland, åja, så flott der har jeg vært mange ganger, 20 min seinere er vi på jernbanestasjonen, går det busser hjem nå, ikke buss 64 donna, den har gått siste turen, enn buss 40 da, nei, du kan jo gå å spørre, løper bort og spørr, sorry bella donna, men det var siste turen, du må ta taxi, løper bort til taxien, taximann sier det koster 25 euro, er du dum eller, jeg bor her, jeg vet det er billigere, du bor ikke her, jo jeg bor i Via Banchi Vecci, jeg vet det er billigere, latter, greit, vi får ta det på det vanlige taksameteret da, okey takk, det blir 8 euro, ja, var det ikke noe sånt jeg tenkte da, takk skal du ha, ciao bella, ciao ja, ringer på døren, Anlaug, kan du komme ned å låse opp, ja, er på vei, vente, låses opp, hei Ragnhild, hei Anlaug, her er salt lakris, melkesjokolade og leverpostei, takk, du er verdens beste, jo jeg vet, latter, kommer inn døra, er hjemme. Sukk.

Et lite nordnorsk utrop

2008-10-03T13:47:00.000+02:00

Forbanna DRITT! Hvis æ vil ha en brukt pc, så går æ på loppemarked eller finn.no! Æ går faen ikke på Siba, betale flere tusn for en pc, og finn "Indiske hits 2001" som mest spilte spilleliste når æ skrur den på for første gang!! Bakgrunnsbildet mitt e to feite indera, og æ har en mappe med diverse indisk visjvasj! og når æ ringe siba for å klage, så tar svenskefaen tlf, og sir: "Men jag fatter inte problemet.. Behøver ni hjelp at sletta filarna? Det e jo bara och sletta dom, så e pcen som ny igjen. "
Ja, faen, det e jo helt magisk for satan!

***
Ja, og når vi er inne på nordnorge, Thomas Gjertsen, din lille lort.. I går, på torsdagsklubben, oppsummerte han de "feil nordnorge hadde gjort". Det var 1. Terra-skandalen, og 2. regnefeilene som var blitt gjort, når en skulle finne ut hvor mye OL kom til å koste Tromsø. Han avsluttet da med å si at dette ble for drøyt, og at nordnorge burde bli kasta ut av Norge. Døh, Gjertsen, du kan reise til ishavet og runke kobbekukk for alt jeg bryr meg! Men å gå ut på nasjonalt tv, og.. og.. Vet du, det er faen meg helt greit for meg! Vi tar kyststripa, oljen, kullet, gassen, malmen, også skiller vi oss fra dere, og danner oss et eget land. Nå blir det ikke no mer kaviar og ovnsbakt leverpostei på deg Gjertsen! Adjøss!

For Oslo er så jææævlig mye bedre enn NordNorge. Dere vinner over oss i antall prostituerte, derav også sexkjøpere, tiggere, lommetyver, kongefamilier, kriminelle, ulovlige innvandrere, arbeidsledige, stortingspolitikere, mordere, PR-kåteliksom-komikere-som-Gjertsen-selv, og idioter på en generell basis. Det er helt fantastisk. Han finner 2 feil med Nordnorge! Jeg skal si deg Gjertsen, hvis det ikke hadde vært for NordNorge, så hadde du ikke hatt råd til gullhårtransplantasjoner i ræva lenger!

Idiot.

En vanlig lørdag i Roma

2008-09-07T16:02:00.000+02:00

Som dere burde ha fått med dere, så er jeg i Roma nå, og har vært det i snart to uker. Ganske med en gang vi flyttet hit ble jeg kjent med en koselig "mafia"fyr som heter Alfredo. Seinere viste det seg at Alfredo eier en nattklubb her i Roma. Like bak Colosseum, og klubben heter Avenue. Den er todelt, med en VIP-del og en ”vanlig del”. Det er den største klubben jeg noen gang har vært på, med basseng, DJ, gigantiske dansegulv, drinker for 20 euro, og hele pakka. Forrige helg ble jeg bedt dit, som VIP og jeg kunne ta med alle jentene.

Madonna er i Roma på turne for tiden, og jeg hørte rykter om at Alfredo skulle holde VIP afterparty på Avenue etter konserten. Det jeg ikke hadde forventet helt var at Alfredo inviterte oss dit! På slike VIP fester er det viktig å prøve å fylle opp litt med søte nordiske jenter, sa han, og vi fikk den høyeste VIP rangen, den lilla, som også gir rabatt på drinkene, så de nå kostet 10 euro. Vi dro dit nesten hele klassen (jeg fikk lov til å ta med så mange jeg ville). Vi gikk inn sammen, men jeg holdt meg mest sammen med Anlaug, min samboer. Stedet var helt fullt, og vi merket en ganske annen standard enn sist vi var der, for disse folkene hadde klasse, og vi følte oss som potetbønder der vi kom. Bare følelsen av å ha den høyeste VIP rangen på en slik plass er egentlig nok å skrive blogg om. Men dette er langt i fra alt. DJ’en på Avenue i går var DJ ENFERNO feat. i Madonnas Sticky & Sweet Tour! Altså, Madonnas DJ! Ikke nok med det, alle danserne hennes fra musikkvideoene var der, modellene hennes fra kleskolleksjonen og alt! Nå kunne egentlig innlegget sluttet her, for det er heftig nok, men det var langt fra alt det heftige som skjedde på lørdag!

Jeg og Anlaug står og danser, og det var bare så utrolig… AWESOME! Vi lekte skikkelig VIP så vi var helt overlegne mot alle som prøvde å bryte inn i dansen vår, og det ender med at lyset blir stilt mot oss, og folk flytter seg så vi får danse i en liten åpning i folkemengden. Ned fra scenen kommer en av de mannlige danserne til Madonna (husker ikke hva han heter, han er i hvert fall med i videoene) og jentene blir helt hysteriske og skriker etter ham. Han dytter de vekk og går rett bort til oss. Adrenalinet pumper så hardt at det gjør vondt!! Han danser med oss, og Anlaug er GAL, for igjen var hun helt overlegen! Til slutt får han brutt inn, og er den eneste gutten hele den kvelden som fikk danse med Anlaug. Alle så på oss, det var så sinnsykt heftig!

Seinere, etter mange gratis drinker og dårlige sjekketriks gikk vi på dansegulvet igjen. Jeg hadde så vondt i beina at det var vanskelig å stå ordentlig oppreist, men Anlaug har danset profesjonelt de siste årene, og jeg visste hvor utrolig stort dette var for henne. Igjen får vi raskt oppmerksomhet (jeg skal ikke prøve å bortforklare det, det kan ha MYE med at Anlaug er blond, og at vi danset heftig foran scenen hele kvelden) denne gangen får vi oppmerksomhet fra en annen danser, som faktisk står og vurderer oss når vi danser! Anlaug stopper opp, og han sier ”no, no, come on, go on…” En av Madonnas dansere ville faktisk se på, og vurdere oss, når vi danset! Jeg er sikker på at den lille setningen han sa der kommer til å være skrevet inn i hjertet til Anlaug for evig og alltid!

Klokken begynner å nærme seg seks, og dansemuskler og smilehull er helt utslitt, så selv om vi fortsatt var ganske i midten av all oppmerksomheten, så bestemte vi oss for å dra hjem. Jeg fikk tatt et bilde av Anlaug med danserne, og i det vi gikk så bukka de til oss.
Jeg har lest over innlegget nå, og jeg får liksom ikke forklart hvor utrolig heftig det var, hvor utrolig grensesprengende hysterisk morsomt vi hadde det. Det finnes virkelig ikke ord.

Det ENESTE som kunne gjort kvelden bedre, var om Jonas hadde vært der. Det var alt jeg tenkte på, jeg skulle så ønske kjæresten min var med. Jeg savner han helt sinnsykt, tenker på han hele tiden, og når jeg først har opplevd noe så sykt heftig, så skulle jeg ønske han også var der..

Før jeg sier meg ferdig her nå, så må jeg gi en shout out til Svalbard. Hadde det ikke vært for alle mine venner på Svalbard, så ville jeg sikkert ikke hatt guts til å dra på Avenue på lørdag en gang. Takk til Siri, Andrea, Sara, Terese og Pia for at dere har gitt meg selvtillit, og ikke minst forbedret dansingen min relativt mye de siste årene jeg har kjent dere. Og Johan, Odin, Morten, Simen – dere er de beste guttene, og jeg ville aldri vært så trygg på meg selv, og hatt det så heftig kult på lørdag, om ikke dere hadde gjort meg til den personen jeg er.
Hollaaaaa!!!

Frustrerte fruer

2008-09-06T16:06:00.000+02:00

I denne spennende spesialutgaven av frustrerte fruer, blir du ikke tatt med til Wisteria Lane, nå skal vi følge 4 frustrerte fruer i Via Banchi Vecci Roma!

Ragnhild lengter etter kjæresten sin mange mil unna, ingen Antonio’er eller Phillip’er får hjertet hennes til å endre rytme. Victoria har vell funnet ut at ingen Italienske menn oppfyller kravene hennes så godt som våre nordiske gutter gjør. Alt for lave, alt for søte, og alt for lite barske og nordiske, oppsummerer hun skuffet. Anlaug er vell ganske enig der hun står og frustrert prøver å holde visse hankjønn på en armlengdes avstand. Det er likevel usikre tilstander, de har nok ikke gitt opp håpet helt om at Prins Charming kanskje snakker italiensk.. Hedda er mer hemmelighetsfull, og noen ganger kan det virke som hun tenker på en lenger nord enn Roma, hvem vet? I begynnelsen var det noen smil å se hos jentene når de gikk ute på gata og til stadighet fikk utlevert evige kjærlighetserklæringer og løfter om gull og grønne skoger, mens tilstandene nå har tatt relativt av, og ingen av jentene ser ut til å bli særlig sjarmert av disse innpåslitne elskebassene lenger.

Som frustrerte fruer ellers, så er det ikke bare kjærlighet og solskinn. Vi må også vaske klær. Jeg står med en klesvask lyst tøy, type t-skjorte vask, og programvalgene er små illustrasjoner, og jeg skal velge en. Illustrasjonene jeg kan velge i, er som følger: Stripete genser, en tettere stripet genser, en genser uten striper, en fjær, en hawaiiskjorte, et melkeglass og en genser med krage. Hvis noen har noen anelse om hvilket program jeg burde velge for denne klesvasken, gjerne forklaringer på hvilket programvalg jeg burde velge for andre framtidige klesvasker, kommenter gjerne under! (edit: Mamma, hjelp? )

Frustrerte fruer må være bekymret eller stresset for noe, så det er selvfølgelig vi også. For de snusavhengige begynner snusen å ta slutt, og italienske tobakkforretninger svarer med diverse spørreord når videre innkjøp av snus forsøkes i dette land. Penger er til tider en mangelvare, men staten og avstamning sponser slik at det nesten akkurat går. For søvnglade fruer er bråket om natten begynt å frustrere de fleste. Som fruer flest er kosthold/trening til forskjellige grader også essensielt. Noen (ikke undertegnede!) står opp klokken 6 om morgenen for å ”jogge en tur” FØR den 1 timers lange gåturen til skolen. Noen (ikke undertegnede) har laget styrkerom av stua, og varierer med kreativ yoga. Noen (undertegnede) syns at det å gå i gjennomsnitt 3-4 timer om dagen, drikke masse vann, spise (relativt) sunt og ikke røyke tilfredsstiller hennes krav til forsøk på livsforlengelse. Så det så..

Likevel er vi vel mer frustrerte studiner enn fruer, for det som frustrerer mest, er studiene! Kant og hans tre transcendente ideer, artimetiske dom, a posteriori / a priori! Baah..

Fin!

Edit: – Vi har fått varmtvann!! Yaay! Ikke så frustrerte lenger!!

Italienere

2008-09-03T19:45:00.000+02:00

Ciao bella donna! You speaka englisha? What’s your name pretty lady, eh? What’s your name?

Italienere må vell være det mest karismatiske, til tider ekstremt pågående folkeslaget i verden! Til vanlig går vi sammen, vi 4 jentene som bor her i Via Banchi Vecci, og ganske ofte tiltrekker vi oss mer oppmerksomhet enn vi ønsker oss. I det vi runder et nytt hjørne er det som tiden stanser. Alle av det mannlige kjønn stopper opp med hva enn de driver med, stirrer møysommelig, mens jentene snur seg og skuler.

Guttene flørter, løper etter oss, og skriker til oss. Når vi sitter å soler oss på balkongen roper de etter oss 4 etasjer under, og når vi skal på butikken ser det ut til at det er et kappløp mellom de ellers så slappe guttene om hvem som skal sitte i kassa. I begynnelsen var det hele ganske smigrende, men nå har det bare utviklet seg til å bli slitsomt.

En annen ting.. Hvor er de italienske jentene? Når vi er ute på byen er det ikke ofte vi treffer italienske jenter, og hvis vi gjør det så er de sammen med kjæresten sin. Ikke rart de italienske guttene er gale etter oss, når alle de single italienske jentene tydeligvis bor i huler under bakken! De gangene vi faktisk har møtt italienske jenter ute på byen, så får vi ganske internasjonale tilrop, av noen annen karakter enn det vi får av guttene. Hvis jeg ikke tar feil da, kanskje ”bitches!!” og ”fucking sluts” har en annen mer hyggelig betydning når man sier det i Italia. Det må prøves ut…

Vi diskuterte det her om dagen, og jeg må si jeg skjønner reaksjonen til de italienske jentene. Her kommer vi og ufrivillig stjeler guttas oppmerksomhet. Sikkert veldig frustrerende.

Italienere snakker ikke godt engelsk, men de er veldig gira på å hjelpe oss om vi skulle trenge det. Om du tar fram et kart og spør en butikkansatt om de har peiling, så kommer gjerne 3-4 kunder løpende for overentusiastisk å hjelpe til.
”Hey, excuse me, do you speak English?
- Yes!
Oh, great, we’re Norwegians, looking for Via Marghera, do you know where it is?
- Yes!
Good, because we can’t seem to come to an agreement here, isn’t it to the left here?
- Yes
Haha, okey, because someone told us it was to the right, so we just had to ask someone else.
- Yes!
Uh.. Okey.. Well.. Is it far away?
- Yes!
**Nå avbryter klassekameraten min denne givende dialogen mellom meg og en italiensk mann, og sier:
You don’t speak english, you’re just pretending, aren’t you?
- Yes!

Jeg gikk videre for å se om jeg fant noen andre som kunne hjelpe meg. Jeg ser en gjeng parkeringsvakter som står med ryggen til, og jeg sier: Ciao! De snur seg, og til min store forundring ser jeg at de alle bærer på halvautomatiske maskingevær.. Gjett at jeg hadde betalt parkeringsavgiften min hvis jeg hadde vært italiener!

Ja, og min horde med faste lesere husker sikkert at i forrige innlegg nevnte jeg husreglene? Her om dagen var vi hos noen av våre med-studenter som bor litt borti her, og etter hvert ble vi en ganske så stor gjeng med norske studenter. Vestlige, høylytte, og berusa som vi var ringte det plutselig på døren. En av de som bodde der gikk å åpna opp, og etter en stund kommer han fortumlet tilbake.

”Ehh.. Husverten står der, i følge med en politimann med maskingevær. De ber oss dempe oss...”

Så fant vi ut at han bare TULLA!!! Men lignende ting hadde skjedd sist semester, så kollokvielederen sa han ikke hadde vært overasska om det faktisk var sant..

Est! Est!! Est!!!

2008-09-03T12:47:00.001+02:00

For de sarte sjeler som da ennå ikke har fått det med seg, så har jeg flytta til Roma. Jess jess, ikke tull engang, jeg bor i en nydelig 3 roms leilighet i Via Banchi Vecci med 3 elskvcerdige østlands-jenter som jeg først ble kjent med på selve innflyttningsdagen. Det er kulturakademiet gjennom universitetet i Oslo som administrerer en klasse på 20 elever som skal ta ex.phil, ex.fac, idéhistorie og italiensk et semester her i folksomme Roma. For ruinerende 47000 får vi reise, opphold og undervisning fra august til desember.

Roma er en helt fantastisk by med masse, masse mennesker! Og det er varmt, alt for varmt, helt sinnsykt utrolig varmt, og jeg er nok den eneste i gruppa som gleder meg til det blir kaldere, nordlendingen som jeg er.

En middelaldrende italiensk mann førte oss gjennom leiligheten 28.august, og han var som hentet ut av en tegneserie. Praktisk nok kunne han ikke et ord engelsk, og gikk rundt og snakket på italiensk om hvordan gasskomfyren og varmtvannet fungerte. I ettertid fikk vi et sammendrag av en av lærer, som også fortalte om husreglene. Etter klokken 22.15 er det ikke lov å lage lyder, så hvis naboer hører stoler som blir skrapt over gulvet, eller en høy latter, vil de ringe utleier å klage, og vi vil få besøk av snurresprett og kompani ganske øyeblikkelig. Ironisk nok er det lov til å kjøre under soveromsvinduene våre med helt ekstremt høylytte scootere/mopeder når som helst på døgnet.

Når vi først er innom scootere, trafikken i Roma kunne jeg skrevet et eget kapittel om. Selve byen er uoversiktelig nok til fots, så da vi fant ut at trafikken ikke stopper for mennesker i gata, ei heller om det skulle finnes et grønt lyst i nærheten, ble det raskt kjøpt inn månedskort med buss. Det som er så morsomt, er at folk løper rundt i trafikken, og trafikken stopper ikke, men kjører grasiøst rundt stressa fotgjengere uten problem. Man skulle tro at dette var noe som var helt uoverkommelig, men vi har begynt å bli ganske flinke til det, om man ser bort fra den gangen en scooter kjørte så nært meg når jeg kryssa veien, at det klirra i vinflasker fra veska lenge etterpå. Trafikken er overasskende ganske underholdende å bare stå å se på, for alle kjører scooter! Ungdommene, og de gamle kjører scooter. Menn i dress, damer i bikini, og husmødre i kjoler, noen også i heldekkende hijab kjører scooter.

Etter innkjøp av månedskort ble gjort, måtte man teste ut bussen. Det var første gang jeg gjorde noe på egenhånd i denne byen, og ble ganske stolt da jeg klarte meg igjennom det levende. Bussen blir nemlig pakka overasskende full, og siden de ikke har ordentlig asfaltveier, men har tatt Bergens brostein og fylt alle veiene med, så blir det en helt utrolig humpete og bråkete tur, spesielt med busser som ikke akkurat oppfyller ffr-krav!

Maten i Roma må jeg si jeg er ganske skuffet over hittil! Det viser seg nemlig at italiensk mat i Norge er langt i fra italiensk mat! Vi skulle bestille en italiensk pizza, og alle får utdelt en delvis svidd steinovnsstekt pizzabunn med litt tomatpuré, ansjos og bacon! Den ”italienske” pizzaen til Dr.Oetker i Norge slår den tradisjonelle pizzaen langt ned i melposen! Nå har vi bare vært her i 5 dager da, så jeg venter spent på at Italia skal knuse mitt nålevende skuffa inntrykk av maten, men når sant skal sies er også den ”italienske” pastaen i Norge mye bedre enn hva vi får her for 9 euro tallerkenen! På den lokale Soi Desparo (Spar butikken faktisk.. Og her har de ikke momsfradrag på frukt, men samme poser!) lo de høyt når jeg direkte-oversatte: Hvorfor har dere ikke bedre ”hybel-mat” her? Hybelmat er tydeligvis ikke et begrep de har her i Italia, her lages alt fra grunn.

Nå kan det høres ut som jeg er rimelig skuffa, men jeg lever egentlig det ganske søte liv her i Roma, med vin for 1 euro flaska, og andre deilige fordeler. Nei, kort oppsummert, og noe avvikende fra det som står ovenfor, så er Roma en helt herlig plass å være, bare ganske dyrt for den konkurse studenten som jeg er. Ikke det at Satans Lånekasse for Utdanning har klart å få ut fingeren fra en viss kroppsåpning ennå, så der er det lite økonomisk støtte å få så langt. 3 ganger 3 hurra for sponsende herkomst sier bare jeg!

Jeg har mange morsomme historier jeg har tenkt å dele, men akkurat nå ligger min helt utrolig fantastiske romkamerat og sover, så det får bli ved en senere anledning. Til da –
Ciao bella!

"Dårlig inntrykk" knuser på bortebane

2008-07-03T04:38:00.000+02:00

Ute står to tisper i hagen og jokker på hverandre. Bra start på dagen. Det er forresten snakk om hunder.

- Ikke spis jordbærene! Sier mamma og slår meg på den skyldige handa.
- De er til besøket.
Gaaah!! Her kommer jeg, fra Svalbard, har ikke spist et jordbær i sin opprinnelige biologiske form på 3 år, mamma får besøk fra Sørlandet, hvor jordbær vokser som muggsopp, men nei, ikke spis jordbærene, de er til de langreisende, som for øvrig har valgt å reise hit på eget initiativ, og vi på ingen måte skylder dem tjenesten av å servere jordbær..

- Besøk?
Jeg står i fotballshorts, hettegenser, og har på ingen måte forberedt utseende mitt på å gjøre førsteinntrykk hos familievenner. 10 minutter siden jeg åpnet øynene for første gangen denne dagen, står med et kaldt pizzastykke i hånda når det ringer på døren. Ser meg kjapt rundt for rømningsmuligheter. Eller sminke.

Må rømme. Vinduet? Nei, trappa funker. Løper ned trappa og slår døra igjen bak meg. Haha, Lotta 1, dårlig første inntrykk 0! Hun seirer igjen. Vinnergleden holder ikke lenge. Husets far lukker opp døra og ber minstejenta slutte å være så barnslig, komme ut og si hei til de som kommer på besøk. Hun rekker ikke skjule sin egentlige identitet før hun får øye på 2 smukke sørlandsgutter som kritisk, og uten nåde måler henne som en bakfull snåling som hører mer hjemme på plata. Ingen muligheter for tilbaketrekning (eller legge på sminke eller på noen måte freshe seg opp). Dårlig førsteinntrykk går til angrep, skyter og det er MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL!

Tilhengerne av bortelaget jubler når Lotta trekker seg tilbake (inn på badet) hvor hun skifter til passende kampdrakt og krigsmaling. For å gjøre opp for første omgang, bestemmer hun seg nærmest ubevisst for å prøve å gjøre det godt igjen. Ute i hagen blant de jokkende tispene i hundegården ser hun muligheten for å imponere. Hjemmelaget har en utrolig kontroll over banens kamphunder, og når bortelaget viser interesse for å se på de uhemmede beistene tenker hun ikke over det, når hun åpner døren til hundegården. Vanligvis ville dette gått som smurt, Lotta er vanligvis som en godhjertet Hitler ovenfor disse kreaturene som rutinemessig oppfører seg som lydige sirkusløver i hennes påsyn.

Aiaiai, noe uventet har inntruffet! Det er løpetid i gården, det burde hun skjønt av den tidligere jokkingen som tok plass. I stedet for å følge hennes direkte ordrer, benytter de første muligheten for å løpe henne ned, med en takling som selv ville gjort Ronaldo målløs! Krekene løper ut av all rekkevidde, i et eneste stort kaos, som resulterer i ubehøvlet skriking og roping fra Lottas side. Arne Skeie ville forlatt kommentatorboksen for lenge siden, denne kampen er for lengst vunnet av bortelaget. Sørlandsguttenes inntrykk av hjemmelaget er komplett, hun er tydeligvis helt idiot. En uønsket bytting av spillere på hjemmelaget skjer, og far i huset får raskt gjenvunnet kontrollen over kennelen, Lotta sitter på benken, og eier et sterkt ønske om å bli sittende der. Hva er det som skjer? Den vanligvis inntrykksvinnende Lotta er knust sønder og sammen.

Kampen varte ikke mer enn i grovt 90 minutter, ekstraomganger er unødvendig. Det tapende laget er likevel det laget som avslutter kampen mest lykkelig – over at kampen heldigvis er over og at det ikke vil bli en ny kamp, i hvert fall ikke denne dagen. Skuffet, flau men overlykkelig går hun inn i garderoben og lukker døren bak seg.

Visst kan Lotta blogge!

2008-07-01T14:48:00.000+02:00

Her satt jeg en kjedelig mandagskveld, også kom jeg over en helt genial side. Forfatteren er min fremtidige ektemann (fant ham! Mamma, sleng på duken, nå blir det bryllup!) -en historiestudent som har skrevet ned tanker i godt over et år nå. Det endte med at jeg lå å lo mens jeg leste meg igjennom alle innleggene gutten har publisert der, og nå sitter jeg å skal forsøke å blogge selv. Kjenner jeg meg selv rett, er dette bare et av de sprø og kortvarige innfallene jeg bruker å få midt på natta - men det er verdt et forsøk.

- Scroll ned, så finner du faktisk blogg-innlegg, tidligere kjent for å være upublisert, skrevet av Lotta selv. Utrolig, ikke sant?

Den korsfestede kioskdama

2008-06-03T23:11:00.000+02:00

Dama på kiosken begynner virkelig å irritere meg. På grunn av konstant kjedsomhet og mangel på kreativitet har jeg gått ofte på kiosken i det siste. - Hei! Sier jeg og smiler. Hun svarer ikke engang! Posene bak den lille disken hennes må være det mest dyrebare hun har, for de gir hun ikke ut før du legger deg ned på gulvet og faker et epileptisk anfall, i hysterisk fortvilelse for å måtte bære alt med hendene. Uansett hvilken film du spørr etter, så har de den tydeligvis ikke. Står du allerede med den i handa, så har de den heller ikke. Hun svarer ikke når jeg spørr henne om noe, hun svarer aldri på verken hei, hadet, ses senere, god påske, takk skal du ha, værsågod, god jul, godt nyttår eller god bedring. Hennes overlegne skarphet gjør meg virkelig nervøs. Har lovt meg selv å spørre henne om det er noe galt neste gang jeg ser henne, som i følge mitt nye forsøk på en bedre livsstil, blir lenge til. Hvem vet? Kanskje hun, helt alene, bærer verdens sorger på sine skuldre.

Svalbard Indianere

2008-02-27T19:05:00.000+01:00

Østlending - Hva spiser reinsdyr på Svalbard?
Meg - Planteføde. Gress, planter.
Ø - Hæ? Spiser ikke den fisk?

Ja, jeg syns jeg ser det. Fiskespisende reinsdyr. Jeg skjemmes over visse søringers lite reflekterte oppfatning av min vakre øy. Overraskende mange har spurt om jeg ikke har sett pingviner i det siste. Pingviner ble sist sett på Sydpolen.

Mange har også en oppfatning av at vi bor i gruver under fjellet. Ja, 40 % av befolkningen her jobber innenfor kullnæringen, men nei, boforholdene flere km inne i fjellet er ikke tilfredsstillende. Vi bor i hus (tenk det!) på bakken. Hus, ganske ofte, enda rikere utstyrt enn mange hus nede. På grunn av suvereniteten, så har ikke Svalbard merverdiavgift så ting, og da betyr det at ting her oppe koster 25% mindre enn det gjør i Norge. Frakt kommer i tilegg. En pakke sigaretter? 12 kroner. En flaske vin? 30 kroner. En helt vanlig liten halvkilos Norvegia ost? 86 kroner. En liter juice? 39 kroner. Mange sier det er billig på Svalbard, noe som delvis stemmer. Klarer du å leve på tobakk, rødvin og indrefilet så skal jeg love deg en rimelig hverdag! Men er du som resten av oss, avhengig av pålegg på brødskiva, melk og grønnsaker så er det, bom basta, mye dyrere enn nede på fastlandet.

Meg - Jeg savner deg sånn! Komme på besøk snart, eller?
Kusine - Komme på besøk til Svalbard?
M - Ja?
K - Nei, sorry ass.. Jeg spiser ikke rått kjøtt..

Mange lurer på hvor Svalbard er i verden. Har du kommet til Nordpolen så har du gått for langt. Svalbard er ganske midt i mellom Tromsø og Nordpolen. Mange tror også at det er en veldig liten plass. Svalbard er på størrelse med 1/5 del av Norge, så ganske mye større enn de fleste fastlandsbyer, ja. Det bor i overkant av 2000 personer her, og de fleste bor i Longyearbyen eller i den russiske byen Barentsburg. Folket som bor her oppe kalles verken samer, eskimoer eller Svalbard-indianere.

Tilfeldig Plagsom Nettby-bruker - Åssen er det at du kan sitte på internett når du lizzm er på Svalbard?
Undertegnede - Nei, det var en tysker her oppe under den 2. verdenskrig som glemte pcen sin. Det er litt slitsomt da, for vi må sveive den i gang, også må jo alle som bor her dele på den.
TPN - Serri?? Er ikke det jæævli stress a?

Svalbard er ellers kjent for sine imøtekommende, positive innbyggere, sin lamslående natur og dyre- og fuglemangfold. Svalbard har en av Norges beste videregående, med teknisk utstyr til tusen og mange lærere per elev i forhold til fastlandet.

Jeg flyttet til Svalbard når jeg var 15 år. Siden det har jeg bodd her alene på hybel. Det fungerer kjempebra.

Jeg hater overraskelser

2007-05-18T06:54:00.000+02:00

Det banket på døren i går, og inn døren kom den tøffeste jenta jeg kjenner, og jeg har ikke sett henne på lenge.

- Overraskelse!

Det var fantastisk å se henne igjen. Likevel, hadde likt det bedre om jeg visste det fra før, men da hadde det vel ikke vært like moro for henne. Jeg stod i en svett pyjamas, hadde nettopp våknet, det var rotete på hybelen og jeg skulle egentlig ha stått i dusjen. Hadde jeg visst at hun skulle banke på døren min den morgenen hadde både jeg og hybelen befattet seg i en bedre tilstand.

Jeg har dårlig erfaring med overraskelser.

Har egentlig aldri hatt noe godt forhold til 17. Mai. For min del kunne vi godt ha gått inn i en union med Danmark igjen, eller Sverige for den saks skyld, slik at 17. Mai kunne gått over til å være et svakt minne om en feiring av egen grunnlov. For noen år siden døde ei veninne på 17.mai, og det sitter litt i. Har aldri heller brydd meg særlig om dagen og feiringen. Natt til 17. Mai i år banket en overraskelse bokstavelig talt på døra, slo opp, knuste hjertet mitt, og gikk igjen.

- Overraskelse!

Som sagt, jeg er ikke inne i en særlig god periode for tiden, og denne unødvendige hendelsen gjorde det ikke bedre. Jeg bestilte en flybillett hjem, tok noen dager fri fra skolen, for å ironisk nok kunne dra hjem og overaske mine foreldre. Jeg klarte nesten ikke holde meg når jeg snakket med dem i telefonen, gledet meg sånn til å se dem igjen. De hadde en overraskelse til meg og. De dro til Egypt i to uker så jeg måtte avbestille flybilletten min.

- Overraskelse!

Hva er dette for noe? Overraskelsenes høysesong? Skjønner ikke hvorfor man ikke bare kan få vite ting en stund på forhånd, så kan man forberede seg, og dermed skape en tryggere og mer stabil situasjon siden man vet hva som skjer. Det er selvfølgelig uunngåelig å opprettholde på en konstant basis. Livet er fullt av overraskelser.