Jeg hater overraskelser

Det banket på døren i går, og inn døren kom den tøffeste jenta jeg kjenner, og jeg har ikke sett henne på lenge.

- Overraskelse!

Det var fantastisk å se henne igjen. Likevel, hadde likt det bedre om jeg visste det fra før, men da hadde det vel ikke vært like moro for henne. Jeg stod i en svett pyjamas, hadde nettopp våknet, det var rotete på hybelen og jeg skulle egentlig ha stått i dusjen. Hadde jeg visst at hun skulle banke på døren min den morgenen hadde både jeg og hybelen befattet seg i en bedre tilstand.


Jeg har dårlig erfaring med overraskelser.

Har egentlig aldri hatt noe godt forhold til 17. Mai. For min del kunne vi godt ha gått inn i en union med Danmark igjen, eller Sverige for den saks skyld, slik at 17. Mai kunne gått over til å være et svakt minne om en feiring av egen grunnlov. For noen år siden døde ei veninne på 17.mai, og det sitter litt i. Har aldri heller brydd meg særlig om dagen og feiringen. Natt til 17. Mai i år banket en overraskelse bokstavelig talt på døra, slo opp, knuste hjertet mitt, og gikk igjen.

- Overraskelse!

Som sagt, jeg er ikke inne i en særlig god periode for tiden, og denne unødvendige hendelsen gjorde det ikke bedre. Jeg bestilte en flybillett hjem, tok noen dager fri fra skolen, for å ironisk nok kunne dra hjem og overaske mine foreldre. Jeg klarte nesten ikke holde meg når jeg snakket med dem i telefonen, gledet meg sånn til å se dem igjen. De hadde en overraskelse til meg og. De dro til Egypt i to uker så jeg måtte avbestille flybilletten min.

- Overraskelse!

Hva er dette for noe? Overraskelsenes høysesong? Skjønner ikke hvorfor man ikke bare kan få vite ting en stund på forhånd, så kan man forberede seg, og dermed skape en tryggere og mer stabil situasjon siden man vet hva som skjer. Det er selvfølgelig uunngåelig å opprettholde på en konstant basis. Livet er fullt av overraskelser.