fredag 15. mai 2009
torsdag 26. mars 2009
Det var en gang...
Det var en gang to jenter som skulle flytte opp til Svalbard (igjen), bo der et halvår å tjene opp penger til videre studier. Den ene prinsessa flyttet opp til sin prins, mens den andre flyttet opp til sitt kongerike, og sin hvite he.. øh.. røde scooter. De bodde øverst i sitt fantastiske slott på Blåmyra og la store planer. Eventyret som de planla ble ikke helt slik de tenkte, og jeg kan røpe at den onde personen i eventyret hadde en betydelig makt over hvor mye prinsessene ble å tjene. Noe av dette er grunnen til at eventyret gikk til hælvette. Det finnes 100 grunner til, men de er lange, kjedelige og for deg uvedkommende. Snipp snapp snute, så var i hvert fall dette eventyret ute.
Prinsessene kom på ukjent vis tilslutt fram til at det beste var å flytte til det store ukjente fastland igjen. Prinsessene bor nå begge i sine ”hjembyer” og i løpet av 2-3 dager ble begge også 100% sysselsatt.
Foreldrene til den skrivende prinsesse, har ikke bodd på samme plass som sin øyesten de siste 4 år, og fikk for en stund siden muligheten til å ta 4 måneder fri fra jobb, og bo på Svalbard og ta vikariat der. Slik som situasjonen var da, sa de ja til dette tilbudet, og flytter opp om to uker. Jeg flytter hjem, de flytter til Svalbard. Så herlig ironisk. (Nå tenker du kanskje: Herlig? Ja, en plass der ringer det en ironisk bjelle så høyt at du trenger hørselsvern.) Det kan sies mangt om foreldre, men jeg hadde faktisk prissatt og tilbrakt litt tid med dem de neste månedene. Akk ja. Så nå sitter jeg her, i mitt gigantiske hus, og vil tilbringe de neste månedene boende her alene. Jeg vurderer å spare til langt hår, kaste det ut vinduet, og se om jeg får napp.
Jeg er i noe bekymret for mine framtidige eventyr. Beklager, Victoria.
Prinsessene kom på ukjent vis tilslutt fram til at det beste var å flytte til det store ukjente fastland igjen. Prinsessene bor nå begge i sine ”hjembyer” og i løpet av 2-3 dager ble begge også 100% sysselsatt.
Foreldrene til den skrivende prinsesse, har ikke bodd på samme plass som sin øyesten de siste 4 år, og fikk for en stund siden muligheten til å ta 4 måneder fri fra jobb, og bo på Svalbard og ta vikariat der. Slik som situasjonen var da, sa de ja til dette tilbudet, og flytter opp om to uker. Jeg flytter hjem, de flytter til Svalbard. Så herlig ironisk. (Nå tenker du kanskje: Herlig? Ja, en plass der ringer det en ironisk bjelle så høyt at du trenger hørselsvern.) Det kan sies mangt om foreldre, men jeg hadde faktisk prissatt og tilbrakt litt tid med dem de neste månedene. Akk ja. Så nå sitter jeg her, i mitt gigantiske hus, og vil tilbringe de neste månedene boende her alene. Jeg vurderer å spare til langt hår, kaste det ut vinduet, og se om jeg får napp.
Jeg er i noe bekymret for mine framtidige eventyr. Beklager, Victoria.
Victoria Flasnes
”Nån gang når æ læs bloggen din, så har æ på følelsn at du blir vældi hata. Si mæ, det e væll fiction aillt som står dær?”
Victoria. Victoria var et herlig menneske. Hun kunne få alle til å le, og hun sa aldri et vondt ord om noen. Hun var usedvanlig smart og velartikulert, reflektert og.. nydelig.
”Når æ blir stor skal æ bli flyalarm. WIIIIIIIIIIIIIUUUUUUUU-WIIIIIUUUUU!”
Det er rart hvordan man så plutselig husker alt med et menneske, først etter de har gått bort. Jeg husker hvordan du luktet, hvordan du så ut, og jeg hører latteren din i hodet mitt flere ganger om dagen, noe som allerede har fått meg i blogg-verdige situasjoner. Det får vi ta en annen gang.
Victoria Flasnes, 17 år fra Snåsa flyttet opp til Svalbard august 2008. Hun gikk bort en stund rundt 20 mars 2009.
Dette er hentet fra Victoria’s offentlige nettby profil:
”Før jeg vet ordet av det, er jeg ei gammel, bitter kjerring med prolaps og hofteproblemer, bor alene i en muggen leilighet og finner selskap i en en-fotet zebrafink. Hver lørdag kl. 14 nipper jeg kaffe og knasker "nåkkå attått" på nærmeste kafeteria mens jeg bærer meg over all elendigheten de skriver om i Dagbladet. Så tar jeg rullatoren og kommer meg bort til butikken for å handle fyrstekake, Nestlè pulverkaffe og hirsekolber til zebrafinken.”
Hadde det enda vært så vel.
De fant deg på tirsdag. Lørdagen før satt jeg sammen med deg i sofaen sammen med Morten. Jeg er sikker på at jeg husker alt du sa, ordrett. Vi snakket om Hitler, fugler, aids-krisen, framtiden, utdanning, livet, døden og det sosiale systemet på Svalbard.
”Æ skjønne ka du meine, Ragnhild. Det e helt fantastisk å sjå kordan aille kan være så gla i kværandre å ta sånn vare på kværandre. Æ kain itj huske å ha hatt det så bra som æ har hatt det hær før, likavæll ser æ itj heilt kor æ sku ha passa inn. Ikke bare hær, men sånn.. i livet generelt. Æ e sikker på at det har skjedd en feil en plass, æ e sikker på at det egentlig ikke e ment at æ sku ha levd no. Æ sku ha levd på 1700 tallet en gang, eller nåkka sånn.”
Jeg håper du har funnet din plass nå, Victoria. At du føler du passer inn der. Selv om det, som Morten sa, alltid var plass til deg her, sammen med oss.
Siste budskapet mottat på melding fra Victoria: ”Du må itj bekymre dæ så mye, du ska nok se at aillt løse sæ. Til slutt.”
Victoria. Victoria var et herlig menneske. Hun kunne få alle til å le, og hun sa aldri et vondt ord om noen. Hun var usedvanlig smart og velartikulert, reflektert og.. nydelig.
”Når æ blir stor skal æ bli flyalarm. WIIIIIIIIIIIIIUUUUUUUU-WIIIIIUUUUU!”
Det er rart hvordan man så plutselig husker alt med et menneske, først etter de har gått bort. Jeg husker hvordan du luktet, hvordan du så ut, og jeg hører latteren din i hodet mitt flere ganger om dagen, noe som allerede har fått meg i blogg-verdige situasjoner. Det får vi ta en annen gang.
Victoria Flasnes, 17 år fra Snåsa flyttet opp til Svalbard august 2008. Hun gikk bort en stund rundt 20 mars 2009.
Dette er hentet fra Victoria’s offentlige nettby profil:
”Før jeg vet ordet av det, er jeg ei gammel, bitter kjerring med prolaps og hofteproblemer, bor alene i en muggen leilighet og finner selskap i en en-fotet zebrafink. Hver lørdag kl. 14 nipper jeg kaffe og knasker "nåkkå attått" på nærmeste kafeteria mens jeg bærer meg over all elendigheten de skriver om i Dagbladet. Så tar jeg rullatoren og kommer meg bort til butikken for å handle fyrstekake, Nestlè pulverkaffe og hirsekolber til zebrafinken.”
Hadde det enda vært så vel.
De fant deg på tirsdag. Lørdagen før satt jeg sammen med deg i sofaen sammen med Morten. Jeg er sikker på at jeg husker alt du sa, ordrett. Vi snakket om Hitler, fugler, aids-krisen, framtiden, utdanning, livet, døden og det sosiale systemet på Svalbard.
”Æ skjønne ka du meine, Ragnhild. Det e helt fantastisk å sjå kordan aille kan være så gla i kværandre å ta sånn vare på kværandre. Æ kain itj huske å ha hatt det så bra som æ har hatt det hær før, likavæll ser æ itj heilt kor æ sku ha passa inn. Ikke bare hær, men sånn.. i livet generelt. Æ e sikker på at det har skjedd en feil en plass, æ e sikker på at det egentlig ikke e ment at æ sku ha levd no. Æ sku ha levd på 1700 tallet en gang, eller nåkka sånn.”
Jeg håper du har funnet din plass nå, Victoria. At du føler du passer inn der. Selv om det, som Morten sa, alltid var plass til deg her, sammen med oss.
Siste budskapet mottat på melding fra Victoria: ”Du må itj bekymre dæ så mye, du ska nok se at aillt løse sæ. Til slutt.”
tirsdag 10. mars 2009
Gullfisk, brøytebil og inntrengere
Æsj. Først av alt, tidligere innlegg om start.no annonsen: Glem det der! Avisene fremstod det som om jeg var en sameforkjemper, da jeg heller mente å være en Finnmark-forkjemper. Hele poenget ble borte. Aldri snakk med avisene, de ødelegger alt sammen. Ja, foressten, etter min erfaring nå, så lurer jeg på hva som egentlig ligger bak alle andre historier jeg leser i avisene. Lotto-millionærer kan likegodt ha vunnet 20kroner i flakslodd, personer som eier fiskeoppdrett har sikkert kjøpt seg en gullfisk.
"Mannen ble voldtatt og drept før han slukte et fiskeoppdrett og spyttet det ut igjen.."
Til den som kjører brøytebil på Svalbard, hvem-du-nå-enn-er. DRIT i! Vær så snill, slutt å brøyt dunger med sne over scooteren min. Jeg forstår at det kan virke svært underholdende, men jeg kan anbefale andre hobbyer som strikking og fluefisking. Når jeg blir millionær skal jeg kjøpe en mye større brøytebil enn det du har, og brøyte ned bilen din, så skal vi se hvem som står og peker og ler!
Jeg er alene hjemme, og da faller det seg naturlig at jeg til tider løper rundt her hjemme med eksepsjonelt lite klær på. I går skulle jeg dusje, og gjett hva? Badet var låst fra innsiden. Ytterdøra var også låst. Jeg kjenner etter en gang til, fortsatt låst. Vurderer å slå inn døra for å gi inntrengeren en ørefik, men kommer på at jeg burde ta på klær først. Når jeg kommer ut av soverommet står badedøren åpen, og ytterdøra er fortsatt låst. Samtidig som jeg nå sitter her i scooterdress, refleksvest og tviholder på et balltre, vurderer jeg å få meg selv innlagt.
"Mannen ble voldtatt og drept før han slukte et fiskeoppdrett og spyttet det ut igjen.."
Til den som kjører brøytebil på Svalbard, hvem-du-nå-enn-er. DRIT i! Vær så snill, slutt å brøyt dunger med sne over scooteren min. Jeg forstår at det kan virke svært underholdende, men jeg kan anbefale andre hobbyer som strikking og fluefisking. Når jeg blir millionær skal jeg kjøpe en mye større brøytebil enn det du har, og brøyte ned bilen din, så skal vi se hvem som står og peker og ler!
Jeg er alene hjemme, og da faller det seg naturlig at jeg til tider løper rundt her hjemme med eksepsjonelt lite klær på. I går skulle jeg dusje, og gjett hva? Badet var låst fra innsiden. Ytterdøra var også låst. Jeg kjenner etter en gang til, fortsatt låst. Vurderer å slå inn døra for å gi inntrengeren en ørefik, men kommer på at jeg burde ta på klær først. Når jeg kommer ut av soverommet står badedøren åpen, og ytterdøra er fortsatt låst. Samtidig som jeg nå sitter her i scooterdress, refleksvest og tviholder på et balltre, vurderer jeg å få meg selv innlagt.
onsdag 4. mars 2009
Rikskjendis
Tekstmeldinger mellom meg og Siri i dag morges klokken 10.55
R: Morn. Æ blir nedringt av Finnmark Dagblad, Nordlys og Altapostn hær. Skjer me å ringe tidlig på mårran?
S: Så frekt!
S: Koffer da foresstn?
R: Bloggen min, om den der annonsen til Start.
S: Ah. Kult.
R: Mhm.
S: Koffer skjer det alltid sånne syke ting me dæ? Du e klar over at du e den eneste æ kjenne som sende melding en vanlig onsdags-mårra av at ho blir nedringt fordi presse-Norge vil ha et intervju?
R: Æ vet. Det e en byrde æ bare har måtta lære mæ å leve me..
S: ..because you're worth it!
R: Morn. Æ blir nedringt av Finnmark Dagblad, Nordlys og Altapostn hær. Skjer me å ringe tidlig på mårran?
S: Så frekt!
S: Koffer da foresstn?
R: Bloggen min, om den der annonsen til Start.
S: Ah. Kult.
R: Mhm.
S: Koffer skjer det alltid sånne syke ting me dæ? Du e klar over at du e den eneste æ kjenne som sende melding en vanlig onsdags-mårra av at ho blir nedringt fordi presse-Norge vil ha et intervju?
R: Æ vet. Det e en byrde æ bare har måtta lære mæ å leve me..
S: ..because you're worth it!
Vær varsom..
Ettersom jeg våknet på min fridag i dag, ikke av fuglekvitter, men av Altaposten, Finnmark Dagblad, og Nordlys som ville ha uttalelser fra meg angående mine tidligere blogginnlegg, har jeg blitt usannsynlig klar over at jeg egentlig bør revidere alt av innhold og språkbruk her på bloggen. Det har jeg imidlertid ikke tid til, så jeg reviderte de to siste, og kommer her med en beklagelse om presse-Norge skulle finne noe snusk ellers rundt omkring her.
Fra nå av skal jeg ha i minne at hvem som helst faktisk kan lese dette, så folk som sniker på bussen vil nå bli referert til som "mindre sjarmerende", jeg skal prøve å skrive mindre hets om offentlige personer, og nesten aldri skrive om private personer. Så, ha en fantastisk dag og hurra for den norske kongefamil-HAHA!! Sorry, det bare blir for drøyt..
Svar fra Start.no - revidert versjon
Jeg fikk svar da, og er ganske stolt av det. Ganske bra svar var det og, Arnstein Larsen, leder bredbånd på Start.no, har heldigvis litt selv-innsikt og sans for humor. Han forklarte at start.no tilbyr regionale tjenester, og faktisk ikke tilbyr innternett i Finnmark. Jeg syns fortsatt kampanjen deres er latterlig.
Uansett, her er svaret fra Arnstein Larsen.
"Hei,
Vi beklager at vår annonse har gjort deg opprørt. Målet med kampanjen er
utelukkende å vise at vi er en regional tilbyder og kun tilbyr tjenester i
Oslo. Måten vi har valgt å illustrere dette på er ment som en humoristisk
vinkling på de feilaktige stereotype bilder oslofolk har av verden rundt
seg.
Med vennlig hilsen,
Arnstein Larsen"
Herlig med beklagelsen, og hans beskrivelse av min sinnstilstand: opprørt, når jeg ganske klart skrev at jeg var forbannet. Favoritten er selvsagt hvor han innrømmer at oslofolk har feil syn på verden rundt seg.
Arnstein Larsen, du ekke så værst du! Takk ska du ha :)
Uansett, her er svaret fra Arnstein Larsen.
"Hei,
Vi beklager at vår annonse har gjort deg opprørt. Målet med kampanjen er
utelukkende å vise at vi er en regional tilbyder og kun tilbyr tjenester i
Oslo. Måten vi har valgt å illustrere dette på er ment som en humoristisk
vinkling på de feilaktige stereotype bilder oslofolk har av verden rundt
seg.
Med vennlig hilsen,
Arnstein Larsen"
Herlig med beklagelsen, og hans beskrivelse av min sinnstilstand: opprørt, når jeg ganske klart skrev at jeg var forbannet. Favoritten er selvsagt hvor han innrømmer at oslofolk har feil syn på verden rundt seg.
Arnstein Larsen, du ekke så værst du! Takk ska du ha :)
Hets til Start.no – Revidert og sensurert versjon
Etter at halve presse-Norge ringte meg for å få uttalelser om mine tidligere blogg-innlegg har disse blitt slettet, og her er den nye sensurerte versjonen.
Det hele gjelder dette:
Start.no reklamerer med at de IKKE tilbyr internett til Finnmark.
I det forrige innlegget kan det ha forekommet noe som lignet trusler om sladring til Han sjøl, det kan ha blitt ymtet frampå om ufrivillig tvangsinnleggelse på diverse institusjoner, og det kan ha blitt oppfordret om å drite i julebordet i år, og heller dra på AA-kurs, pga at de "må ha vært kanakas hele gjengen når det hær ble laga". Hvis det skulle være tvil om hva jeg mener her så er det altså at jeg sier at det er en mulighet for at de kan ha vært under påvirkning av alkohol da annonsen ble laget, men hva vet jeg?
Jeg sendte også en mail til start.no, der jeg spør hva meningen med annonsen er, om de ikke er interessert i 15% av Norges fastland, om de vil ha 72 492 færre kunder, om de virkelig tror de får flere kunder fra andre fylker om de driter ut Finnmark, om de har husket å levere tilbake ""samekostymet"" tilbake til Sirkus Merano der det hører hjemme, om Bøler-gutten som poser med det fikk traumer, om de synes det var en passende illustrasjon av Finnmark og så videre, før jeg går over til en mer usaklig henvendelse der jeg ber de dra nordover og utføre diverse ulovlige handlinger mot uskyldige utrydningstruede dyr. Dette tar jeg nå tilbake. Unnskyld, polar-kobbe.
Annonsen i sin helhet
http://www.start.no/isp/
Om jeg skulle være så heldig å bli misforstått som østlending, slik at jeg i det hele tatt er verdig et svar, skal jeg selvfølgelig poste det her.
Det hele gjelder dette:
Start.no reklamerer med at de IKKE tilbyr internett til Finnmark.
I det forrige innlegget kan det ha forekommet noe som lignet trusler om sladring til Han sjøl, det kan ha blitt ymtet frampå om ufrivillig tvangsinnleggelse på diverse institusjoner, og det kan ha blitt oppfordret om å drite i julebordet i år, og heller dra på AA-kurs, pga at de "må ha vært kanakas hele gjengen når det hær ble laga". Hvis det skulle være tvil om hva jeg mener her så er det altså at jeg sier at det er en mulighet for at de kan ha vært under påvirkning av alkohol da annonsen ble laget, men hva vet jeg?
Jeg sendte også en mail til start.no, der jeg spør hva meningen med annonsen er, om de ikke er interessert i 15% av Norges fastland, om de vil ha 72 492 færre kunder, om de virkelig tror de får flere kunder fra andre fylker om de driter ut Finnmark, om de har husket å levere tilbake ""samekostymet"" tilbake til Sirkus Merano der det hører hjemme, om Bøler-gutten som poser med det fikk traumer, om de synes det var en passende illustrasjon av Finnmark og så videre, før jeg går over til en mer usaklig henvendelse der jeg ber de dra nordover og utføre diverse ulovlige handlinger mot uskyldige utrydningstruede dyr. Dette tar jeg nå tilbake. Unnskyld, polar-kobbe.
Annonsen i sin helhet
http://www.start.no/isp/
Om jeg skulle være så heldig å bli misforstått som østlending, slik at jeg i det hele tatt er verdig et svar, skal jeg selvfølgelig poste det her.
fredag 27. februar 2009
Vitaminbjørner er verdt sin vekt i gull – bokstavelig talt
Svalbard har rykte på seg for å være en billig plass å bo. Ja, hvis du lever på indrefilet og rødvin, go for it. Jeg derimot, er avhengig av produkter som: 0,5 dl sjokolademelk: 25kr, 1l melk: 25 kr, brød: 40kr, liten norvegia: 100kr. Nå har jeg ikke sjekket prisene i indre Kjøllefjord, men på landsbasis er det trolig noe av det dyreste du kommer. (Ja, Svalbard er en del av Norge)
Skulle du finne på å klage på prisene, eller i det hele tatt nevne det for den du måtte stå ved siden av, så rekker du ikke avslutte setningen før en ansatt er der og forteller deg at det er på grunn av frakt-kostnadene. Det er derfor rasjonelt å anta at de blir fraktet opp av tvangslærte svaner.
En boks vitaminbjørner (nei, jeg bare la merke til det..) koster 168 kroner. I den så veldig nyttige Coop-reklamen vi får i posten fra Tromsø, står det at de koster 57 kroner der. 111 kroner frakt per lille boks? Jeg fant meg nettopp en ny yrkesplan. Jeg skal bli vitaminbjørn-frakter, å tjene ville penger.
Neinei, det er frakten som koster, det er ikke overpriset i det hele tatt. De flere millionene de sitter med hvert år i overskudd kommer trolig av alternative inntektskilder, som å gå julebukk.
Skulle befolkningstallet gå ned, kan svanene komme med hjelpende.. øh.. nebb.
Skulle du finne på å klage på prisene, eller i det hele tatt nevne det for den du måtte stå ved siden av, så rekker du ikke avslutte setningen før en ansatt er der og forteller deg at det er på grunn av frakt-kostnadene. Det er derfor rasjonelt å anta at de blir fraktet opp av tvangslærte svaner.
En boks vitaminbjørner (nei, jeg bare la merke til det..) koster 168 kroner. I den så veldig nyttige Coop-reklamen vi får i posten fra Tromsø, står det at de koster 57 kroner der. 111 kroner frakt per lille boks? Jeg fant meg nettopp en ny yrkesplan. Jeg skal bli vitaminbjørn-frakter, å tjene ville penger.
Neinei, det er frakten som koster, det er ikke overpriset i det hele tatt. De flere millionene de sitter med hvert år i overskudd kommer trolig av alternative inntektskilder, som å gå julebukk.
Skulle befolkningstallet gå ned, kan svanene komme med hjelpende.. øh.. nebb.
Kan noen ringe Omo Ultra 911?
Jeg møtte Eggemannen i dag.
Jeg stod nede på fellesvaskeriet og vasket klær når jeg innser at buksa jeg har på meg egentlig burde vaskes med det jeg stod og kastet inn i maskinen. Siden jeg da skulle bære opp noen av mine tidligere vasket, nå tørre, bukser kunne jeg jo likegodt bare skifte med en gang. Jeg tar av meg buksa, og står med rumpa i været, og hodet ganske langt plassert inne i maskinen. Jeg hører at det kommer noen, og i all forferdelse klarer jeg sjarmerende nok å slå panna inn i døra til vaskemaskinen. Jeg snur meg og ser rett på Eggemannen, som allerede har funnet situasjonen ganske komisk.
Jeg skjønte fort at det naturlige ville være å fnise rødmende, mens jeg kaster på meg nærmeste bukse. Dette ville bety at jeg ville måtte rødme å kikke ned i gulvet de forhåpentligvis ikke-eksisterende neste gangene jeg møter på han, slik normale mennesker ser ut til å finne naturlig. Jeg bestemte meg for å gjøre det motsatte. Jeg løftet opp kurven med mine tørre klær, sa hei, og la til et raskt: "Fint vær i dag", før jeg stoppet ganske så dramatisk opp, kikket på buksene hans med mitt beste sjokkerte, mildt fascinerte ansiktsuttrykk. Jeg la til et ganske bestemt "Hm". Du hadde skjønt det hvis du hadde hørt det, men den skjulte meningen i det er hvert fall: "Haha, neimen se på det! Har du bukser på deg du a? Hva i alle dager.. jaja, finnes vell slike og.." - før jeg møtte blikket hans, og prøvde å etterligne blikket jentene i 6.klasse som var biologisk utstyrt til å allerede kunne bruke BH, ga oss som ikke kunne det. Altså et ganske nedlatende, likevel tilsynelatende sjarmert men overordnet blikk. Ganske komplekst. Jeg tror jeg lyktes imitasjonen, eller så var han bare mildt sagt sjokkert, han rødmet i hvert fall. Jeg står i truser og knaller hodet mitt og skriker til når folk kommer, mens han står og rødmer for han var idiotisk nok til å ta på seg bukser den dagen. Mission completed. Touchè!
Jeg går videre non-chalant med kurven under armen opp alle de 5 trappene jeg må gå for å komme meg inn i pent-house leiligheten vår. Siri kastet et blikk på meg før hun fortsatte med sitt, ikke det minste overasket over at jeg snubler andpusten inn i truse etter et besøk med vaskemaskinen.
I ettertid har jeg skjønt at i følge b.a Amerikanske filmer og annet populistisk gjødsel-potensiale, gjerne kunne brukt denne scenen i et av sine makkverk, bare at scenen videre ville utspilt seg i en mer erotisk natur. Dette ville selvsagt også hatt innvirkning på den aktuelle skuespillerens trusevalg, noe jeg dessverre ikke tenkte på den morgenen.
Bill.Mrk RIK OG LEKEN
Jeg har kommet til en drastisk slutning. Ved min venstre side ligger det regninger. Scooter-reparasjon: 2500, husleie: 2000, strøm: 500, oppsett av internett og 1 måneds forbruk av sistnevnte: 1100, scooterhjelm: 500, og en egen-laget regning fra min samboer, siden hun har lagt ut de 3 siste gangene vi har handlet: 1100. Med en inntekt på kroner 0 denne måneden sier det seg selv.
Jeg skal begynne som luksusprostituert.
For rike menn med albuefetisj.
Det blir nemlig den eneste servicen jeg blir å yte. Tafsing av albue utenpå klær (selvsagt) i 5 minutter = 2000kr.
Jeg er klar over mitt overfladiske jeg, så jeg kan likegodt være ærlig med meg selv og dere andre å si at om du er pen nok så kan det hende du får ta meg på kneet og. En gang, max.
Ikke mange arbeidstimene før jeg befris som gjeldslave. Ring bare, jeg venter...
Jeg skal begynne som luksusprostituert.
For rike menn med albuefetisj.
Det blir nemlig den eneste servicen jeg blir å yte. Tafsing av albue utenpå klær (selvsagt) i 5 minutter = 2000kr.
Jeg er klar over mitt overfladiske jeg, så jeg kan likegodt være ærlig med meg selv og dere andre å si at om du er pen nok så kan det hende du får ta meg på kneet og. En gang, max.
Ikke mange arbeidstimene før jeg befris som gjeldslave. Ring bare, jeg venter...
onsdag 25. februar 2009
I svarteste natta
22:03 Faen. Strømmen gikk, som den så ofte gjør på Svalbard.
22:04 Siri bekrefter via telefon at strømmen har gått på hele Svalbard, ikke bare i leiligheten vår.
22:07 Jeg ringer Morten og mobber han fordi han mobbet meg fordi jeg har lommelykt på telefonen. Hvem ler nå? HAH! Jeg deler min frustrasjon med han over hvor utrolig kjedelig det er uten strøm, og han svarer: "Jammen, jammen, ta nu å SE på den fantastiske stjernehimmelen!"
22:17 Jeg finner ut at internetten på Svalbard også er nede, og at jeg burde ha hatt noe musikk på pcen. Heldigvis sendte en kompis meg en sang rett før strømbruddet, så jeg setter Eminem med Crack A Bottle på repeat.
22:35 Jeg er like lei av Crack A Bottle som jeg har blitt av Lady Gaga og Katie Perry de siste dagene.
22:55 Den bærbare er tom for strøm. Jeg hører på polyfonske ringetoner på min gamle Nokia-modell.
23.00 Jeg finner ut at jeg har old-fashioned Snake på telefonen.
23.55 Jeg hater Snake.
00.23 Begynner å filosofere over hvordan menneskene har overlevd igjennom tidene, siden jeg holder på å dø av kjedsomhet.
00.47 Kom på at folk har jo bodd på Svalbard i over 100 år. Hvordan har de klart seg her i mørket uten forsyninger? For ikke å snakke om uten mobil og internett.
01.14 Kommer til den konklusjon at dette egentlig er ganske koselig, har tent stearinlys i hele leiligheten og koser meg med snus og gamle bilder. Hadde ikke gjort meg noe om det forblir slik i flere dager, hadde vært en morsom opplevelse. Vi blir jo tross alt evakuert til fastlandet om det går for lang tid, pga matmangel og at vi ikke skal fryse ihjel. Fint med en gratistur til fastlandet, kunne trengt å kjøpe nye klær.
01:15 Strømmen kommer på igjen.
tirsdag 24. februar 2009
The unknown
I hereby dedicate this to my english-speaking friends, who's requested me to translate my blogg. Now, I won't edit my whole blog to english, 'cos I'll be old before I'm done, and because my english sucks atm. I'm improving, promise. Anyway, I'll publish this one in english, and check out the response, see if it's worth the translation. Since I'm applying to universities in the US and the UK maybe I'll have to write in english in the future anyway. You're free to laugh, but not by my horrible spelling or grammars! (I don't have english autocorrection on this computer. It's true, I promise!) Here goes..
I can't understand what anybody are saying. They dont speak the same language as I do. She opens the back of the truck, and urges me to go inside. It's pretty crowded already. Sergej, an elderly Russian man laughs when he sees me, and the frostsmoke(?) that comes with it makes it difficult to see the others. I climb in, and lay down under the window, as the others have done. We must not be seen. What will happen if the authorities find us so, stacked in the trucks? It's cold and the floor is completely wet. The whole car is shake, we're on the move. Pebbles is springing up in the cracks in the floor, and I put a rug to cover over the worst crack. Sergej laughs again. It is a long drive, and I don't know much about the place we're going. If I'm lucky there'll be someone who speaks my language there. The only thing I know is that we will work, when we arrive. Sergej laughs all the way, and it's pretty scary and unknown.
The car stops. Are we discovered? The door opens.
"I love it that you have to sit behind here with the other workers while I actually have the right to drive the company-car" says Siri, my flatmate, laughing..
For those of you english-speaking I've forgotten to update, I work with my flatmate at a company with mostly russian workers. Some of you might have heard me tell stories about my boss? ;)
Lemme know what you think, maybe I'll write blogposts to you guys once in a while.
Det ukjente
Jeg forstår ikke hva noen sier. De snakker ikke mitt språk. Hun åpner bakdøra på lastebilen, og dytter meg inn. Det sitter andre der allerede. Sergej, en eldre russisk mann ler når han ser meg, og frostrøyken som følger med gjør det vanskelig å se de andre. Jeg kryper inn, og legger meg ned under vinduet, slik de andre har gjort. Vi må ikke bli sett. Hva kommer til å skje om autoritetene finner oss slik, stablet i lastebiler? Det er kaldt, og helt vått på lastebilplanet. Hele bilen rister, vi kjører. Grusen spretter opp i sprekkene i gulvet, og jeg legger en fille over den verste sprekken. Sergej ler igjen. Det er en lang kjøretur, og jeg vet ikke hvordan det er dit vi skal. Er jeg heldig er det noen som snakker mitt språk der. Det eneste jeg vet er at vi skal jobbe, når vi kommer fram. Sergej sitter bare og ler hele veien, og det hele er ganske skremmende ukjent.
Bilen stopper. Er vi oppdaget? Døren åpnes.
"Det e så jævli bra at du faktisk må sitte hær bak med de andre, mens æ faktisk har lov til å kjøre firmabiln" ler Siri, og slipper meg ut av lastebilen.
Bilen stopper. Er vi oppdaget? Døren åpnes.
"Det e så jævli bra at du faktisk må sitte hær bak med de andre, mens æ faktisk har lov til å kjøre firmabiln" ler Siri, og slipper meg ut av lastebilen.
tirsdag 10. februar 2009
Frøken Sint
Jeg er som oftest i godt humør, jeg skravler konstant, kan være aggressiv når jeg blir irritert, men jeg blir sjelden skikkelig sint. Blir jeg det så går det ofte 5 minutter før jeg ler igjen. (Ta de gangen jeg nesten har drept Odin og Morten f.eks.) Når jeg først blir skikkelig sint på noen, kan det få ganger derimot ta år før jeg tilgir dem, men det er da selvsagt snakk om utilgivelige handlinger.
Jeg har nok ikke lat vært så rasjonell da. Pappa fortalte meg noe om det i dag. Når jeg var liten bodde jeg på en folkehøysskole i Alta, hvor foreldrene mine jobbet. En våre naboer satt på med oss en dag i bilen, når foreldrene mine hadde hentet meg fra barnehagen. Som vanlig skravlet jeg hele veien hjem. Nabodama var sikker sliten etter en lang dag på jobb, for hun snudde seg, avbrøt meg midt i en setning og sa: HYSJ, Ragnhild!
I følge pappa skal jeg ha latt vær å prate til henne på flere år! Noen år senere, når jeg var alt for gammel for å sykle på trehjulssykkelen min (det var faktisk ikke fysisk mulig lenger for knærne mine var i veien for styret.. Uansett..) Hun klarte å kjøre over den, og totalt vrake nydeligheten, og jeg ble rasende! Dette var første gang jeg snakket til henne på flere år, og jeg var rundt 8 år, og stod å skjelte henne ut og skulle ha erstatning. Hun fikk nok rimelig dårlig samvittighet, for til bursdagen min fikk jeg en Furby. For de av dere som (heldigvis) unnslapp dette leketøy-monsteret som barn, så er det da en tidlig versjon av leketøys roboten, som reagerte på lyd, lys og berøring. Den reagerte med helt forferdelige lyder, og hadde sitt eget lille språk som den satt og jamret seg med dagen lang.
I følge pappa elsket jeg nå nabodama. I ca 20 minutter.
mandag 9. februar 2009
Tyven, tyven og napoleonskaka
"Ragnhild, kanke du fortælle en av de artie historian dine?"
Når jeg flyttet opp til Svalbard som 15åring var jeg veldig bevisst over at noen historier ikke ville gjøre det beste førsteinntrykk, og siden jeg da håpet på å få meg venner her, så er mange av mine "artie historier" hittil ukjent for min omgangskrets her nord. Jeg vet at noen (Sondre) nå vil protestere høylytt, og si at det går ikke an at det er noe jeg ikke har fortalt folk her oppe i hvert fall 38 ganger fra før. Nå skal jeg sjokkere gjengen, grunnlaget mitt er at jeg ikke var mentalt tilregnelig (14 år..) når noen av disse ufortalte historiene skjedde, så tror jeg ikke det kommer til å skade navnet mitt noe særlig over at dette nå skulle komme fram i lyset.
Min "partner in crime" som skal forbli navnløs, siden personen ikke har gitt sitt samtykke til noe annet, har alltid kalt denne historien for "Hufsegufse historien". Grunnen til det er at hun alltid, til dags dato faktisk, får gåsehud når jeg spontant minner henne på hva som skjedde den gangen, de 3 gangene vi møtes i året (jul, nyttår og påske, - vi er begge fanget i hjem"bygda" og finner alltid tid til å mimre om gamledager).
Vi gikk i tiende klasse. Det bør si sitt. Den verste tiden i menneskets liv, hvor du må kjempe med nebb og klør for å overleve det sosiale miljøet. I hvert fall hvor vi kommer fra. Lang bakgrunnshistorie kort; vi hadde funnet ut at det var minst like kult å stjele som å tenne på telefonkataloger under rektor sitt kontor og løpe. Nei, dette handler ikke om sommeren hvor vi begge forbrant oss på det nye plastikkcoveret til telefonkatalogen. Det var en annen sommer.
Uansett, det begynte selvfølgelig i det små, et kinderegg på prix, en sigarett av onkel, før det gikk over til noe jeg nesten vil kalle kleptomani. Vi stjal alt. You name it. Jeg kan huske jeg en gang stjal en spatel man bruker for å klemme ut luftboblene av nylagt tapet. Hvorfor vi gadd? Nei, det skal gudene vite, for jeg vet det ikke.
En dag gikk det for langt. Tyvene var i sentrum, og raidet mer enn vi noen gang hadde gjort, og gikk hjem med masse ubrukelig dritt, blant annet smykker, som vi stjal fra en butikk som også skal forbli navnløs, til en verdi av ca *sensur*. Og nei, vi ble selvfølgelig ikke tatt.
Dagen etter begynte jeg å tenke når jeg så utover rommet mitt som var overfylt av kinderegg, og tapet-spateller, Barbie-dukkene jeg aldri fikk når jeg var liten, og det helt utrolig overfylte smykkeskrinet mitt. Når i all verden skulle jeg bruke alt dette? Jeg kunne jo ikke bare begynne å gi det vekk heller, hvilken 14 åring (som ikke er bosatt i Oslo-vest) gir vekk smykker av slik verdi? Nei, jeg skjønte alt hadde gått for langt, så jeg fylte opp en pose med alle smykkene jeg hadde fra dagen før, og gikk ned til sentrum (ja, det er en liten by, jeg gikk ned til sentrum). Jeg stilte meg i kø på den fortsatt navnløse butikken, og når det var min tur helte jeg alt utover disken, og fortalte at jeg hadde tatt alt dagen før, og ikke hadde bruk for noe av det, så hun kunne få det tilbake. Reaksjonen var ikke akkurat som jeg hadde forventet meg. Jeg skjønner det selvfølgelig nå, men der og da hadde jeg trodd jeg skulle få en klem, ikke bli taklet ned på gulvet av en så-alt-for-sprek 19åring, og at politiet og foreldrene mine skulle komme. Det gjorde de altså. Og det som var, var at den kjekke jenta bak disken så at det jeg hadde var bare omtrentlig halvparten av det som var blitt borte, så hun gjorde en avtale med meg. Hvis jeg fikk denne venninnen min ned med resten, så skulle vi glemme det der og da.
Jeg ringer venninnen min, som ble mildt sagt traumatisk sjokkert og drittredd, men, hun kom. Hun stilte opp for meg, og vi gikk sammen med foreldrene våre og leverte tilbake alt (kremt...) som vi hadde tatt de siste månedene, før vi gikk hjem til meg og spiste napoleonskake. Min far lo så han holdt på å ramle, og sa han aldri hadde vært mer stolt av meg. Foreldrene hennes delte ikke min fars synspunkt, så det tok en stund før jeg så min partner in crime igjen. Men, hun er en av de få jentene jeg fortsatt har kontakt med fra den tiden, og det med god grunn. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg dro henne ned med meg, og at hun fikk lide så utrolig mye mer enn meg for saken, men hun stilte opp. Hun liker ikke napoleonskake lenger heller.
Får du gåsehud, NN? Tyven, tyven, og du dæggern vi var gærne på den tia, men jeg digger deg fortsatt, napoleonen min!
søndag 8. februar 2009
Samtale med en østlending Vol 1
Bakgrunn for samtalen:
Jeg har bodd et halvt år i Oslo for noen år siden, så når jeg bodde i Roma la jeg noen ganger om dialekten til Oslo-dialekt for visse personer i klassen ikke alltid skjønte hva jeg sa.
Osloperson: Hvordan har du lært deg å snakke norsk?
Meg: Hæ?
O: Ja, siden noen ganger hører jeg at du faktisk kan snakke norsk, hvordan har du lært deg det? Lærer dere det der oppe i nord?
M: Øhh..
O: Du er ganske flink til å snakke norsk også, i hvert fall med tanke på at du er fremmedspråklig til vanlig..
M: Fremmeds.. What!?
Nå detter jeg ut av samtalen, i stum beundring, mens Osloperson2 tar over.
OII: Ja, men de må jo begynne på universitet her nede i Norge, hvis de skal gå på universitet, så da må de jo lære seg å snakke bokmål. Tror kanskje de har noe sånn forberedende kurs på det, eller noe sånn liksom..
O: Når de går på barne/ungdoms/videregående skole så får de sikkert bøker og sånn på sitt språk, men kan de få det på universitet også?
OII: Ja, det kan jo sikkert spesialbestilles.
O: Litt kjipt for de da, som i tillegg til å begynne på et vanskelig kurs, må konkurrere om gode karakterer med oss norske..
Samtalen fortsetter, men dreier seg mer om hvorfor denne "isfronten" mellom Oslo og resten av Norge har oppstått, og de konkluderer:
O: Det er jo bare for at de er sjalu på oss som bor i Oslo da, og at de ikke gjør det. Det er kun derfor de ikke liker oss, det er fordi de er missunnelige. Det er jo faktisk litt synd i dem som må bo der..
OII: Ja, serr, jeg veit!
...
Merk: Bildet er kun ment som en illustrasjon! All likhet med virkelig tilfelle er har skjedd ved tilfeldighet.
Jeg har bodd et halvt år i Oslo for noen år siden, så når jeg bodde i Roma la jeg noen ganger om dialekten til Oslo-dialekt for visse personer i klassen ikke alltid skjønte hva jeg sa.
Osloperson: Hvordan har du lært deg å snakke norsk?Meg: Hæ?
O: Ja, siden noen ganger hører jeg at du faktisk kan snakke norsk, hvordan har du lært deg det? Lærer dere det der oppe i nord?
M: Øhh..
O: Du er ganske flink til å snakke norsk også, i hvert fall med tanke på at du er fremmedspråklig til vanlig..
M: Fremmeds.. What!?
Nå detter jeg ut av samtalen, i stum beundring, mens Osloperson2 tar over.
OII: Ja, men de må jo begynne på universitet her nede i Norge, hvis de skal gå på universitet, så da må de jo lære seg å snakke bokmål. Tror kanskje de har noe sånn forberedende kurs på det, eller noe sånn liksom..
O: Når de går på barne/ungdoms/videregående skole så får de sikkert bøker og sånn på sitt språk, men kan de få det på universitet også?
OII: Ja, det kan jo sikkert spesialbestilles.
O: Litt kjipt for de da, som i tillegg til å begynne på et vanskelig kurs, må konkurrere om gode karakterer med oss norske..
Samtalen fortsetter, men dreier seg mer om hvorfor denne "isfronten" mellom Oslo og resten av Norge har oppstått, og de konkluderer:
O: Det er jo bare for at de er sjalu på oss som bor i Oslo da, og at de ikke gjør det. Det er kun derfor de ikke liker oss, det er fordi de er missunnelige. Det er jo faktisk litt synd i dem som må bo der..
OII: Ja, serr, jeg veit!
...
Merk: Bildet er kun ment som en illustrasjon! All likhet med virkelig tilfelle er har skjedd ved tilfeldighet.
lørdag 7. februar 2009
Eggemannen, og ispinnepersonen
Først, en oppdatering om ispinnemannen. Det blir tilnærmet daglig lagt en ispinne i postkassa vår, og det begynner å bli enormt irriterende! Ikke fordi det koster meg mange kalorier å kaste den, men fordi jeg lurer så enormt på hvem-det-er!
Ettersom vi fikk enda en ispinne i postkassa på en søndag, har detektiv Lotta utelukket postmannen/damen. Det er tvilsomt at den så travle bringeren skulle gidde å ta en ekstra tur innom her, kun for å levere en ispinne – på en fridag!
Detektiv Lotta tror også det er noen som enten er her daglig, uavhengig av sitt begjær om å spre ispinner, altså enten noen som bor her, eller noen av de som fast vanker i vårt ringe hjem.
Morten, en liten skøyer av en kompis jeg har, ble også kjapt utelukket, da jeg tviler på at også han gidder å ta en ekstra tur innom, kun for å levere ispinner. Greit, han er en av de som er mer å skylde for vår gulvslitasje (og manko på pizza, saft og brus! Morten!) - men ispinnene har dukket opp dager han ikke har vært innom, og det virker rart at han skulle løpe rundt her med ispinner, tross i all hans galskap.
Gjennombruddet i etterforskningen kom da jeg oppdaget at vi hadde is i fryseren. Jeg vet at det ikke er SamboerSiri, da hun irriterer seg minst like mye som meg over ispinnemysteriet om meg selv. Hennes kjæreste, Odin, derimot, fyller alle kriterier for mistanke. Han liker is. Han spiser isen vi har i fryseren. Han går forbi postkassa vår hver dag når han går hjem. Og, han er rar. Detektiv Lotta løste mysteriet! Odin har det verste pokerfjeset i verden, rett etter Sara og Terese, så han røpte seg da han gliste å sa: "Hæ? heheheheh.. hvilke ispinner? hehehhe.."
BUSTED! Han påstår hardnakket at det ikke er han som har gjort det, men Detektiv Lotta anser saken som løst.
Nå, over til eggemannen.
Undertegnede har klaget høylytt over mangel på attraktive hankjønn på øya for tiden, og da hun en dag skulle ta klesvasken, i ført et ganske sjarmerende antrekk av pysj og isbjørntøfler, også
ganske preget av alkohol som ble konsumert timer i forveien, løp ned trappa og kræsjet inn i noe av det mer estetisk pene av hankjønn som er blitt observert den siste tiden. Flott førsteinntrykk, en av mine ikke fullt så beundringsverdige egenskaper. SamboerSiri overtalte senere meg om å finne mer ut om dette kunstverket, å prøve og komme i kontakt med han. Det ble kranglet litt om hvem som skulle gjøre det, men med hennes argument om at hun faktisk har kjærest, og jeg bare har en "liksom-forlovede" (Snøfft!! Gjett hvem som ble strøket av gjestelista fortere enn Ski-doo'en min streiker!), og at jeg i tillegg ikke lider av sjenanse i noen grad, så ble det bestemt at jeg måtte utføre det ærefulle ærend.
Etter en del planlegging, kom jeg fram til at den smarteste måten å gjøre det på var å banke på, og uskyldig spørre om å låne et egg. Skulle samtalen bære videre, skulle det ble lagt til at vi lagde pannekaker. ("Nei, du kanke si at vi laga vaffla! Ka om han spørr om han kan få en i bytte mot ægge? Nææh, si pannekaka! Ingen spørr om de kan få en pannekaka.")
Så, da var det bare å sette i gang. Jeg så selvfølgelig noe piggere ut enn noen timer tidligere, (Maybe she's born with it? Hell no, it's Maybeline!) jeg tuslet ned trappen og banket på.
Det tar en stund, så åpnes døren. Kjekkasen står 3 meter innefor døren, og foran han står personen som åpnet døren. Personen var tilsynelatende, en kvinne. Og et kjapt blikk bak henne beviste at hun trolig var fast inventar i leiligheten. (Kjekkasen bruker støvletter og rosa kåpe? Tvilsomt..) I hvert fall, dette kom selvfølgelig ganske så overasskende på meg, som plutselig ble rimelig rød i ansiktet, men klarte heldigvis å stotre fram: "Øøøøøh.. Altså, at æ bare lurte på om at.. øhh.. vi lage vaff..pannekaka.. Såeh.. Ja, også har vi ikke nok ægg. Så, om æ kunne få lånt en kjæ.. øh.. et ægg! Kan æ låne et ægg?"
Og etter ønske fra en av mine bedre venner, kan lille Lotta avsløre at det kommer i hvert fall et blogginnlegg, i nær framtid, om noen av mine diskusjoner med tilfeldig utvalgte østlendinger i løpet av det siste halvåret. Navn blir selvsagt ikke nevnt, og dette av at Lotta ønsker å logge av bloggen med livet i behold. Om de/den som blir sitert skulle klare å rote seg inn på bloggen min, må jeg bare på forhånd unnskylde min frekkhet, men det er alt for bra bloggmateriale til å la høfligheten ta overhånd. Teaser: "Hvordan har dere egentlig lært dere å snakke norsk, siden dere ikke kommer fra Oslo?"
Ettersom vi fikk enda en ispinne i postkassa på en søndag, har detektiv Lotta utelukket postmannen/damen. Det er tvilsomt at den så travle bringeren skulle gidde å ta en ekstra tur innom her, kun for å levere en ispinne – på en fridag!
Detektiv Lotta tror også det er noen som enten er her daglig, uavhengig av sitt begjær om å spre ispinner, altså enten noen som bor her, eller noen av de som fast vanker i vårt ringe hjem.
Morten, en liten skøyer av en kompis jeg har, ble også kjapt utelukket, da jeg tviler på at også han gidder å ta en ekstra tur innom, kun for å levere ispinner. Greit, han er en av de som er mer å skylde for vår gulvslitasje (og manko på pizza, saft og brus! Morten!) - men ispinnene har dukket opp dager han ikke har vært innom, og det virker rart at han skulle løpe rundt her med ispinner, tross i all hans galskap.
Gjennombruddet i etterforskningen kom da jeg oppdaget at vi hadde is i fryseren. Jeg vet at det ikke er SamboerSiri, da hun irriterer seg minst like mye som meg over ispinnemysteriet om meg selv. Hennes kjæreste, Odin, derimot, fyller alle kriterier for mistanke. Han liker is. Han spiser isen vi har i fryseren. Han går forbi postkassa vår hver dag når han går hjem. Og, han er rar. Detektiv Lotta løste mysteriet! Odin har det verste pokerfjeset i verden, rett etter Sara og Terese, så han røpte seg da han gliste å sa: "Hæ? heheheheh.. hvilke ispinner? hehehhe.."
BUSTED! Han påstår hardnakket at det ikke er han som har gjort det, men Detektiv Lotta anser saken som løst.
Nå, over til eggemannen.
Undertegnede har klaget høylytt over mangel på attraktive hankjønn på øya for tiden, og da hun en dag skulle ta klesvasken, i ført et ganske sjarmerende antrekk av pysj og isbjørntøfler, også
ganske preget av alkohol som ble konsumert timer i forveien, løp ned trappa og kræsjet inn i noe av det mer estetisk pene av hankjønn som er blitt observert den siste tiden. Flott førsteinntrykk, en av mine ikke fullt så beundringsverdige egenskaper. SamboerSiri overtalte senere meg om å finne mer ut om dette kunstverket, å prøve og komme i kontakt med han. Det ble kranglet litt om hvem som skulle gjøre det, men med hennes argument om at hun faktisk har kjærest, og jeg bare har en "liksom-forlovede" (Snøfft!! Gjett hvem som ble strøket av gjestelista fortere enn Ski-doo'en min streiker!), og at jeg i tillegg ikke lider av sjenanse i noen grad, så ble det bestemt at jeg måtte utføre det ærefulle ærend. Etter en del planlegging, kom jeg fram til at den smarteste måten å gjøre det på var å banke på, og uskyldig spørre om å låne et egg. Skulle samtalen bære videre, skulle det ble lagt til at vi lagde pannekaker. ("Nei, du kanke si at vi laga vaffla! Ka om han spørr om han kan få en i bytte mot ægge? Nææh, si pannekaka! Ingen spørr om de kan få en pannekaka.")
Så, da var det bare å sette i gang. Jeg så selvfølgelig noe piggere ut enn noen timer tidligere, (Maybe she's born with it? Hell no, it's Maybeline!) jeg tuslet ned trappen og banket på.
Det tar en stund, så åpnes døren. Kjekkasen står 3 meter innefor døren, og foran han står personen som åpnet døren. Personen var tilsynelatende, en kvinne. Og et kjapt blikk bak henne beviste at hun trolig var fast inventar i leiligheten. (Kjekkasen bruker støvletter og rosa kåpe? Tvilsomt..) I hvert fall, dette kom selvfølgelig ganske så overasskende på meg, som plutselig ble rimelig rød i ansiktet, men klarte heldigvis å stotre fram: "Øøøøøh.. Altså, at æ bare lurte på om at.. øhh.. vi lage vaff..pannekaka.. Såeh.. Ja, også har vi ikke nok ægg. Så, om æ kunne få lånt en kjæ.. øh.. et ægg! Kan æ låne et ægg?"
Og etter ønske fra en av mine bedre venner, kan lille Lotta avsløre at det kommer i hvert fall et blogginnlegg, i nær framtid, om noen av mine diskusjoner med tilfeldig utvalgte østlendinger i løpet av det siste halvåret. Navn blir selvsagt ikke nevnt, og dette av at Lotta ønsker å logge av bloggen med livet i behold. Om de/den som blir sitert skulle klare å rote seg inn på bloggen min, må jeg bare på forhånd unnskylde min frekkhet, men det er alt for bra bloggmateriale til å la høfligheten ta overhånd. Teaser: "Hvordan har dere egentlig lært dere å snakke norsk, siden dere ikke kommer fra Oslo?"
søndag 1. februar 2009
Helgas erfaringer
Fredag
Det ligger en ispinne i vår postkasse. Det er ikke jeg eller SamboerSiri som har gjort det. Konklusjon: Noen andre har gjort det. Hypotese: Postmannen spiser is, og legger pinnen i en tilfeldig postkasse.
Hypotesen skal selvfølgelig testes ut.
Det går ikke an å "skyndte seg" når man tar på seg linser.
Det er upraktisk å skyndte seg å ta på seg linser når man ikke har noe linseveske for hånden.
Prøver du for hardt å knø linser uten linseveske på øynene dine, så får du røde øyer, noe som igjen påvirker muligheten for å komme seg inn på kveldens utested.
Du må be om en Baileys on the rocks 7 ganger på et visst utested i byen, for å få EN.
Lørdag
Agent-Lotta tror noen hater henne, for skoene hennes er sparket rundt om i gangen når hun finner de på morgenen.
Fulle gutter fra Trøndelag er verken sjarmerende, stille eller søte.
Noen ganger når du ber om en Baileys on the rocks 7 ganger, så får du faktisk 7 stykker.
Søndag
Det er fortsatt noen som hater Agent-Lotta. De er kastet rundt om, denne morgenen også.
Pepperoni og ananas tar seg godt ut på pizza.
Hallmark kvalifiseres ikke som en TV-kanal
Samboerne blir enige om varig navnebytte av BBC Entertainment til BBC is not Entertainment.
De tre musketerer finner ut at ordet "syltetøy" er et for dårlig navn til det herlige produktet, og har bestemt seg for å finne et nytt. Vi er fortsatt åpne for forslag, men hittil står det mellom "mos", som i: "Hei, kæm har spist opp all jordbærmosn?", eller et forsøk til å bidra til engelskifiseringen av det norske språk, og kalle det "jam". Selvfølgelig skal den for(nord)norskes til: "Æ har lyst på sånn skikkelig godt "djæm". Sånn jordbærdjæm som ho farmor lage."
Charterfeber. Jeg blir stolt.
Det ligger en ispinne i vår postkasse. Det er ikke jeg eller SamboerSiri som har gjort det. Konklusjon: Noen andre har gjort det. Hypotese: Postmannen spiser is, og legger pinnen i en tilfeldig postkasse.
Hypotesen skal selvfølgelig testes ut.
Det går ikke an å "skyndte seg" når man tar på seg linser.
Det er upraktisk å skyndte seg å ta på seg linser når man ikke har noe linseveske for hånden.
Prøver du for hardt å knø linser uten linseveske på øynene dine, så får du røde øyer, noe som igjen påvirker muligheten for å komme seg inn på kveldens utested.
Du må be om en Baileys on the rocks 7 ganger på et visst utested i byen, for å få EN.
Lørdag
Agent-Lotta tror noen hater henne, for skoene hennes er sparket rundt om i gangen når hun finner de på morgenen.
Fulle gutter fra Trøndelag er verken sjarmerende, stille eller søte.
Noen ganger når du ber om en Baileys on the rocks 7 ganger, så får du faktisk 7 stykker.
Søndag
Det er fortsatt noen som hater Agent-Lotta. De er kastet rundt om, denne morgenen også.
Pepperoni og ananas tar seg godt ut på pizza.
Hallmark kvalifiseres ikke som en TV-kanal
Samboerne blir enige om varig navnebytte av BBC Entertainment til BBC is not Entertainment.
De tre musketerer finner ut at ordet "syltetøy" er et for dårlig navn til det herlige produktet, og har bestemt seg for å finne et nytt. Vi er fortsatt åpne for forslag, men hittil står det mellom "mos", som i: "Hei, kæm har spist opp all jordbærmosn?", eller et forsøk til å bidra til engelskifiseringen av det norske språk, og kalle det "jam". Selvfølgelig skal den for(nord)norskes til: "Æ har lyst på sånn skikkelig godt "djæm". Sånn jordbærdjæm som ho farmor lage."
Charterfeber. Jeg blir stolt.
fredag 30. januar 2009
Den døde kanin
Horder av mennesker har meldt sin skuffelse over at det nå er 1,5 måneder siden jeg sist skrev et innlegg her. Min unnskyldning har hittil vært at jeg ikke har hatt noe å skrive om, men det har jeg nå.
Først, en oppdatering: Kom hjem fra Roma (bør du ha fått med deg nå..), bodde i Oslo med kjæresten en stund, det ble slutt med typen (har du facebook har du fått med deg det og), fordi jeg måtte nordover igjen. Jeg er hjemme i Alta og feirer jul med mennesker som deler mitt gen, og så, en dag, helt ute av det blå, ringer telefonen. Hjelp! I hvert fall, det var min venninne Siri. Vi hadde tidligere ganske spøkefullt tullet med å dra opp til Svalbard igjen. Nå, 2. juledag avbryter hun rypemiddagen for å si: Hei, nå har jeg skaffa leilighet, nå får du skaffe jobb. Dager senere satt jeg på flyet til Svalbard. Igjen. Blakk, arbeidsløs og gæærn.
Nå sitter jeg i den alt-for-nydelige (helt seriøst) leiligheten jeg deler med en av mine beste venninner, og sjokoladekaka står i ovnen. I mangel på arbeid har vi meldt oss opp til eksamen i Svalbardhistorie, bare sånn for å ha noe å fylle det svarte hullet i CV'en, og for ha noe annet å gjøre om dagene enn å se på de svært så givende programenne Nanny911, og Tila Tequila. (Bobby vant! Hvem skulle trodd... Uansett..)
Det dette innlegget skal handle om, er som du kanskje allerede har skjønt, en død kanin. Måtte du hvile i fred, Kalle.
En av mine tidligere arbeidsgivere, (satt barnevakt for sønnen hennes) sendte meg melding og skrev at hun trengte noen til å mate kaninen hennes mens hun var en uke på fastlandet. Selvfølgelig kunne jeg det. I går, når jeg skulle legge meg, holdt jeg nesten på å sovne, når jeg kommer på: KANINEN!! Jeg løper ut i pysj (ja, jeg sover i pysj.. Ja, jeg vet..) og alt-for-store scootervotter, Siri sine alt-for-store scootersko, og samelua mi (innrøm det, du har alltid hatt lyst på en. De er dritkule.). Så leter jeg meg fram til leiligheten som jeg aldri har vært i før, og åpner døra. Der ligger kaninen. Med øynene åpen gitt. Skikkelig sporty kanin det der, i tillegg til å ligge i en stilling jeg trodde var umulig for kaniner, så øver den tilsynelatende også på å holde pusten. Hmm. Siden jeg da faktisk er drittredd (ikke døm) for kaniner, så tørr jeg ikke ta i den for å sjekke om den er død, så jeg poker den litt med en penn. Den ramler over på siden, og jeg skvetter og detter bak i garderobeskapet. Etter å ha fjernet et par-tre kjeldresser og fått pusten tilbake kommer jeg meg på bena. Jeg poker kaninen igjen. Faen. Den er død.
Jeg oppdager heldigvis at det er både mat og drikke igjen i buret, så den døde ikke av sult. YAY, det var ikke min feil! Jeg ringer matmor, selv om det er sent, og bruker en stund på å fortelle henne den tragiske nyheten. Hun svarer overasskende likegyldig at jeg må legge den i en pose, og spør om jeg har plass i fryseren, slik at hun kan få tatt den med ned til Norge og gravlagt den en dag. I forundring fikk jeg bare fram et: "øhh.. Ja.." og hun legger på. Jeg står nå med en pose og lurer på hvordan i helvette jeg skal få den kaninen inn i posen, og erfarer at det ikke går ann å balansere en død kanin på et Kaptein Sabeltann sverd i plast, og gir opp. Jeg ringer henne igjen, og sier at jeg ikke takler det. Hun ler, og spør om jeg virkelig er fra Finnmark. Morsomt. Hun skulle få sjefen sin (what..?!) til å fikse det dagen etterpå, slik at det første hennes 6 år gamle sønn ser når han kommer hjem fra ferie, er den døde Kalle Kanin.
Jeg tusler hjem, litt trist, og møter på et par mennesker jeg ikke kan huske å ha sett før. Jeg står altså i, jeg gjentar, pysj, samlue, store scooterstøvler og har votter på størrelse med truger på hendene. Ja, for ikke å glemme samelua. De nikker og sier hei, og ser ikke ut som de reagerer det minste på at den samiske tannfeen er ute og går tur klokka 2.
Og nå slo det meg plutselig.. Hva svarer du om du blir stoppet i tollen, og de oppdager at du har en stivfrossen Kalle Kanin i bagasjen?
Først, en oppdatering: Kom hjem fra Roma (bør du ha fått med deg nå..), bodde i Oslo med kjæresten en stund, det ble slutt med typen (har du facebook har du fått med deg det og), fordi jeg måtte nordover igjen. Jeg er hjemme i Alta og feirer jul med mennesker som deler mitt gen, og så, en dag, helt ute av det blå, ringer telefonen. Hjelp! I hvert fall, det var min venninne Siri. Vi hadde tidligere ganske spøkefullt tullet med å dra opp til Svalbard igjen. Nå, 2. juledag avbryter hun rypemiddagen for å si: Hei, nå har jeg skaffa leilighet, nå får du skaffe jobb. Dager senere satt jeg på flyet til Svalbard. Igjen. Blakk, arbeidsløs og gæærn.
Nå sitter jeg i den alt-for-nydelige (helt seriøst) leiligheten jeg deler med en av mine beste venninner, og sjokoladekaka står i ovnen. I mangel på arbeid har vi meldt oss opp til eksamen i Svalbardhistorie, bare sånn for å ha noe å fylle det svarte hullet i CV'en, og for ha noe annet å gjøre om dagene enn å se på de svært så givende programenne Nanny911, og Tila Tequila. (Bobby vant! Hvem skulle trodd... Uansett..)
Det dette innlegget skal handle om, er som du kanskje allerede har skjønt, en død kanin. Måtte du hvile i fred, Kalle.
En av mine tidligere arbeidsgivere, (satt barnevakt for sønnen hennes) sendte meg melding og skrev at hun trengte noen til å mate kaninen hennes mens hun var en uke på fastlandet. Selvfølgelig kunne jeg det. I går, når jeg skulle legge meg, holdt jeg nesten på å sovne, når jeg kommer på: KANINEN!! Jeg løper ut i pysj (ja, jeg sover i pysj.. Ja, jeg vet..) og alt-for-store scootervotter, Siri sine alt-for-store scootersko, og samelua mi (innrøm det, du har alltid hatt lyst på en. De er dritkule.). Så leter jeg meg fram til leiligheten som jeg aldri har vært i før, og åpner døra. Der ligger kaninen. Med øynene åpen gitt. Skikkelig sporty kanin det der, i tillegg til å ligge i en stilling jeg trodde var umulig for kaniner, så øver den tilsynelatende også på å holde pusten. Hmm. Siden jeg da faktisk er drittredd (ikke døm) for kaniner, så tørr jeg ikke ta i den for å sjekke om den er død, så jeg poker den litt med en penn. Den ramler over på siden, og jeg skvetter og detter bak i garderobeskapet. Etter å ha fjernet et par-tre kjeldresser og fått pusten tilbake kommer jeg meg på bena. Jeg poker kaninen igjen. Faen. Den er død.
Jeg oppdager heldigvis at det er både mat og drikke igjen i buret, så den døde ikke av sult. YAY, det var ikke min feil! Jeg ringer matmor, selv om det er sent, og bruker en stund på å fortelle henne den tragiske nyheten. Hun svarer overasskende likegyldig at jeg må legge den i en pose, og spør om jeg har plass i fryseren, slik at hun kan få tatt den med ned til Norge og gravlagt den en dag. I forundring fikk jeg bare fram et: "øhh.. Ja.." og hun legger på. Jeg står nå med en pose og lurer på hvordan i helvette jeg skal få den kaninen inn i posen, og erfarer at det ikke går ann å balansere en død kanin på et Kaptein Sabeltann sverd i plast, og gir opp. Jeg ringer henne igjen, og sier at jeg ikke takler det. Hun ler, og spør om jeg virkelig er fra Finnmark. Morsomt. Hun skulle få sjefen sin (what..?!) til å fikse det dagen etterpå, slik at det første hennes 6 år gamle sønn ser når han kommer hjem fra ferie, er den døde Kalle Kanin.
Jeg tusler hjem, litt trist, og møter på et par mennesker jeg ikke kan huske å ha sett før. Jeg står altså i, jeg gjentar, pysj, samlue, store scooterstøvler og har votter på størrelse med truger på hendene. Ja, for ikke å glemme samelua. De nikker og sier hei, og ser ikke ut som de reagerer det minste på at den samiske tannfeen er ute og går tur klokka 2.
Og nå slo det meg plutselig.. Hva svarer du om du blir stoppet i tollen, og de oppdager at du har en stivfrossen Kalle Kanin i bagasjen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)