Først, en oppdatering: Kom hjem fra Roma (bør du ha fått med deg nå..), bodde i Oslo med kjæresten en stund, det ble slutt med typen (har du facebook har du fått med deg det og), fordi jeg måtte nordover igjen. Jeg er hjemme i Alta og feirer jul med mennesker som deler mitt gen, og så, en dag, helt ute av det blå, ringer telefonen. Hjelp! I hvert fall, det var min venninne Siri. Vi hadde tidligere ganske spøkefullt tullet med å dra opp til Svalbard igjen. Nå, 2. juledag avbryter hun rypemiddagen for å si: Hei, nå har jeg skaffa leilighet, nå får du skaffe jobb. Dager senere satt jeg på flyet til Svalbard. Igjen. Blakk, arbeidsløs og gæærn.
Nå sitter jeg i den alt-for-nydelige (helt seriøst) leiligheten jeg deler med en av mine beste venninner, og sjokoladekaka står i ovnen. I mangel på arbeid har vi meldt oss opp til eksamen i Svalbardhistorie, bare sånn for å ha noe å fylle det svarte hullet i CV'en, og for ha noe annet å gjøre om dagene enn å se på de svært så givende programenne Nanny911, og Tila Tequila. (Bobby vant! Hvem skulle trodd... Uansett..)
Det dette innlegget skal handle om, er som du kanskje allerede har skjønt, en død kanin. Måtte du hvile i fred, Kalle.
En av mine tidligere arbeidsgivere, (satt barnevakt for sønnen hennes) sendte meg melding og skrev at hun trengte noen til å mate kaninen hennes mens hun var en uke på fastlandet. Selvfølgelig kunne jeg det. I går, når jeg skulle legge meg, holdt jeg nesten på å sovne, når jeg kommer på: KANINEN!! Jeg løper ut i pysj (ja, jeg sover i pysj.. Ja, jeg vet..) og alt-for-store scootervotter, Siri sine alt-for-store scootersko, og samelua mi (innrøm det, du har alltid hatt lyst på en. De er dritkule.). Så leter jeg meg fram til leiligheten som jeg aldri har vært i før, og åpner døra. Der ligger kaninen. Med øynene åpen gitt. Skikkelig sporty kanin det der, i tillegg til å ligge i en stilling jeg trodde var umulig for kaniner, så øver den tilsynelatende også på å holde pusten. Hmm. Siden jeg da faktisk er drittredd (ikke døm) for kaniner, så tørr jeg ikke ta i den for å sjekke om den er død, så jeg poker den litt med en penn. Den ramler over på siden, og jeg skvetter og detter bak i garderobeskapet. Etter å ha fjernet et par-tre kjeldresser og fått pusten tilbake kommer jeg meg på bena. Jeg poker kaninen igjen. Faen. Den er død.
Jeg oppdager heldigvis at det er både mat og drikke igjen i buret, så den døde ikke av sult. YAY, det var ikke min feil! Jeg ringer matmor, selv om det er sent, og bruker en stund på å fortelle henne den tragiske nyheten. Hun svarer overasskende likegyldig at jeg må legge den i en pose, og spør om jeg har plass i fryseren, slik at hun kan få tatt den med ned til Norge og gravlagt den en dag. I forundring fikk jeg bare fram et: "øhh.. Ja.." og hun legger på. Jeg står nå med en pose og lurer på hvordan i helvette jeg skal få den kaninen inn i posen, og erfarer at det ikke går ann å balansere en død kanin på et Kaptein Sabeltann sverd i plast, og gir opp. Jeg ringer henne igjen, og sier at jeg ikke takler det. Hun ler, og spør om jeg virkelig er fra Finnmark. Morsomt. Hun skulle få sjefen sin (what..?!) til å fikse det dagen etterpå, slik at det første hennes 6 år gamle sønn ser når han kommer hjem fra ferie, er den døde Kalle Kanin.
Jeg tusler hjem, litt trist, og møter på et par mennesker jeg ikke kan huske å ha sett før. Jeg står altså i, jeg gjentar, pysj, samlue, store scooterstøvler og har votter på størrelse med truger på hendene. Ja, for ikke å glemme samelua. De nikker og sier hei, og ser ikke ut som de reagerer det minste på at den samiske tannfeen er ute og går tur klokka 2.
Og nå slo det meg plutselig.. Hva svarer du om du blir stoppet i tollen, og de oppdager at du har en stivfrossen Kalle Kanin i bagasjen?
