Og jeg er Grünchen.

Jeg var ute og handlet siste julegavene her forleden dag, og det var helt forferdelig. Grusomt. Inne på kjøpesenteret er det så mange mennesker, det er varmt, det går sakte, og det hele minner meg veldig om den ene gangen i året jeg går i kirka, og vi etter en halvtimes tid skal ut derfra. Alle tråkker helt opp i hverandre, og det går så sakte at jeg frykter jeg vil være ferdig med utdanningen min før jeg kommer meg fra A til B.

Trenger du noe hjelp?
Det er rart, hvordan det spørsmålet gir meg gåsehud. Det er desidert det verste god-service-elementet noen gang oppfunnet. Skrekkeksempelet er vel da en venninne av meg gikk inn en undertøysbutikk, og får spørsmålet. "Nei, jeg bare kikker, jeg" – svarer hun, som tilsynelatende absolutt alle mennesker i hele verden alltid svarer når en butikkansatt spør. Hun finner seg et utfordrende undertøysett i svart, og spør for høflighets skyld om hun får prøve det. Vell inne på prøverommet har hun akkurat knødd det på seg, før hun hører: "Passet det bra?" Litt satt ut over at hun står inne i det varme prøverommet med spot-lights, klemt inn i en så alt-for-liten svart stringtruse, og en så alt for liten bh, svarer hun: Ehhh.. Joa..
Det som skjedde da, var at butikkdama dro opp forhenget, smilte hyggelig, for å se om det passet bra. Venninnen min står nå på display for hele butikken, og er ganske så målløs, men rekker ikke si særlig mer før butikkdamen konkluderer at det er kanskje litt for lite. Hun går for å finne et større sett, og venninnen min kaster på seg klærne, og løper ut.

Også handler folk hemningsløst. Det er jo tross alt jul, og jule-salg! Jule-salg? Det er da for pokker også førjul-salg, romjul-salg, nyttår-salg, "halv pris på alt av juleting-salg", februar-salg, opphørssalg.. Jeg mener, NÅR-slutter-salget?



Nå kan det hende det høres ut som det neste jeg skal si er at alle burde kjøpe disse "gavene med mening". Disse konvoluttene som forteller om at du nå har bidratt til geitene som deles ut til fattige i Afrika, eller frivillige som skal hjelpe barna i Oslo-øst med leksene. Joda, det er flott det, at i stedet for å sende familiemedlemmer en knekt porselensengel på størrelse med en gjennomsnittlig stor lenestol (mamma fikk en i fjor..) så er det flott at man heller kan gi disse gavene med mening. Men kom igjen, prøv å si at du heller vil ha et juletre som ser ut som selveste Postmann Pat fløy forbi i fylla, eller om du faktisk også kunne tenke deg noen gaver? Selvfølgelig kunne du det. Alt med måte, også veldedighet.

Nei, takk skal du ha, jeg trenger ikke hjelp, nei, helt ærlig, jeg bare kikker, ja, ok, den var fin, greit, jeg tar den, nei, jeg har ikke jule-medlemskap hos dere, nei, men det behøves helt ærlig talt ikke jeg er ferdig med julegav... eeh, okey, greit, takk, det koster ikke noe? nei, okey, avmeldingsgebyr på 300 kroner, ja, nei men jeg har allerede gitt penger til røde kors, barna i afrika, horene i russland og militæret til taliban, jo greit, jeg skulle egentlig bare ha denne, ja, jeg vet dere har ta 3 betal for 2, men jeg vil helt ærlig egentlig bare ha denne ene, ja, den luen hadde sikkert vært fin til den, men jeg har lue, ser du? Jeg vil helt seriøst bare ha denne ene genseren, jo, det er sikkert praktisk med to, men jeg trenger helt ærlig bar.. Greeeit, okey, okey, kan jeg betale nå? Værsågod, takkskalduha, NEI – jeg vil ikke ha kvitteringen, ja, jeg er sikker, du får kaste den da, nei jeg skal ikke ha den, kan jeg få en pose av deg i stedet? Åja, ja 50 øre ja, så klart skal du ha det, du jeg har ikke kontanter, kan ikke jeg få den posen av deg, nei greit, da må jeg betale med kort, man kan ikke betale så små beløp med kort nei? Må jeg kjøpe mer, nei vet du, da går det helt greit, jeg vil heller bære genseren, lua og medlemskapspapirene, ja god jul, godt nyttår, Happy Valentines, god påske og god bedring til deg og!

Ciao Roma

Nå sitter jeg på flyet på vei hjem fra Roma. Ipoden har mirakuløst formatert seg selv, så jeg sitter evig lykkelig over at jeg har batteri på pcen og derfor kan skrive blogginnlegg. Wohoo!

I hvert fall. Jeg er syk, og i dag morges våknet jeg av at naboen over bestemte seg for å slipe gulvplankene klokka nullsyvhundre. En fryd altså.

Jeg kom til å tenke på Arne, en kompis i klassen, som bor under en instrumentforelsket fjott. Han bruker å spille saksofon, gjerne når man sitter å lese til eksamen, og da hører man Arne brøle: DROP THE SAXOPHONE AND GO AND KILL YOURSELF! Noen timer senere, når geniet begir seg over på pianoet, hører man Arne: LEAVE THE PIANO, AND GO F*** YOURSELF! En stund senere, høres det fløytespill, og Arne brøler igjen, denne gangen: WHY DON'T YOU PUT YOUR FLUTE UP IN YOUR ...

Jeg tenkte å prøve noe av det samme, men det viste seg at stemmen min ikke bærer over gulvplankesliping. Jeg begraver hodet under puta, men litt senere blir han enten veldig nevenyttig, eller får en kompis på besøk, for nå har han begynt å hamre også. Det handlet tvilsomt om spiker, jeg vil heller gjette på atombomber eller kattunger som skulle slås inn i veggen, for det hele var gjennomført av en symfoni av smell og skrik.

Reflekterte tunger har blitt hørt å sammenligne Italia med en skikkelig fasciststat, men unnskyld meg, ja, det er mye politifolk rundt om, og ja, de blir straffet for veldig mye rart, ofte veldig hardt for småting, men HALLO! Går det an å få inn en livstidsdom for husbråk før klokken 10 om morgenen?

En annen ting er at jeg nå har vært litt rundt om i forskjellige leiligheter i Roma, og de ser ut til å være fryktelig dårlig lydisolerte. Jeg kan tenke meg at Italienere fint har klart å unngå å få med seg denne velsignede kunsten lydisolering. Og når de finner ut av det, BOM, alle kommer til å ville ha det. Så det er planen. Jeg skal jobbe med lydisolering, og jobbe to dager i året, i Roma. Jeg kommer til å tjene så fett at jeg kan ha fri de 363 resterende dagene i året. Og de skal jeg da tilbringe i mine ekstremt lydisolerte rom.

Ciao Roma, takk for denne gang!

Alle hjulene på bussen

Dagens opplevelser er så heftige at de er verdt et blogginnlegg. Faktisk, så er de så heftige at de er verdt to, men jeg skal nøye meg med et. Det var en så horribel morgen, faktisk så ille at jeg tror det 17 september kommer til å bli det nye 11 september. Det kommer til å bli snakket om over hele verden, og det kommer til å være et kvarters stillhet for å markere dagen.

Jeg skulle ta bussen til skolen, og stod der, tilfreds og uvitende over de kommende hendelsene. Bussen var ganske full, og jeg merket at en idiot av en italiener prøvde å komme seg ned i vesken min. Jeg slår vilt rundt meg, og roper noe av det lille italienske vokabulæret jeg kan, nemlig: Que kosta fai!? (Beklager, men det er mest sannsynlig galt skrevet) og betyr noe lignende: Hva i helvette driver du med? Selvfølgelig med den karakteristiske gestikulasjonen. Videre begynte jeg å skjelle han ut på ordentlig nordnorsk, før stakkaren kom seg av bussen. Lettere irritert brydde jeg meg ikke om å sjekke om han hadde klart å stjele noe, for glidelåsen var fortsatt lukket, så enten hadde han dratt tomhendt, eller så var han en skikkelig gentleman av en lommetyv.

Litt senere begynner det å styrtregne, og jeg priste meg heldig for at jeg ikke er en av de stakkars menneskene som må gå ute i regnet. Tanken min blir avbrutt av en av de så utrolig sjeldne billettkontrollørene som forøvrig har bedriftsnavn: Attack! og som er rikelig utstyrt med pistol og ammunisjon.
 Your ticket, per favore?
 Hæ? Ja.. selvfølgelig, vent litt.. (...) øøøøh... Pengboka mi!? men i svarte &%/(!! Uhh, sir, my valet.. I think it's.. uh.. some swotty italian pocket thief just ran away with it..
Han ler, og roper på kollegaene sine, og jeg oversetter fritt:
 Hey, dette må dere høre, enda en dustete turist som prøver å komme unna med å si at lommeboka er stjålet!
Bussen runger av latter, mens jeg er på gråten. Jeg tømmer veska mi, og prøver fortvilt å forklare at den virkelig ikke er der.
 It's okey, you're a pretty lady, do you want my phonenumber?
 Øhh.. Nei, hva i #¤%& skal jeg med det!?
 Okey, then, I'll have to write you a ticket. ID please?
 Nei, men er du døv mann? Lommeboka mi er vekk, så nei, jeg har ikke ID på meg..
Jeg får boten på 100 euro, og må gå av bussen. Seriøse proletarer som de er, fortsetter de å rope etter meg: "Don't be sad, you're very pretty, you should not be sad, only happy and pretty!"
Italiensk idioti!
I hvert fall.. Etter å ha gått igjennom regnet, kommer jeg for sent inn til timen, med mascara sjarmerende rennende over ansiktet mitt. 3 timer seinere var dagens største høydepunkt at jeg og en i klassen på helt ærlig vis knuste uke-quizen i ex.fac med 6/6 poeng.

Etter at jeg kom hjem har jeg egentlig bare mentalt sparket meg selv på leggen, for hva lå på senga? Den #¤% lommeboka.

Evig takknemlig for det, så sitter jeg likevell igjen med en bot på 100 euro. Så mye koster det å glemme lommeboka hjemme, ladies and gentlemen.

Back in Bl..ogspot!

Greit, jeg savnet blogspot, mye bedre enn blogg.no. Sorry! Nå skal jeg ikke bytte mer ;) Og ja, når eksamenstiden er over, så kan jeg love at jeg blir mer aktiv på blogg oppdateringen ;)