Alle hjulene på bussen

Dagens opplevelser er så heftige at de er verdt et blogginnlegg. Faktisk, så er de så heftige at de er verdt to, men jeg skal nøye meg med et. Det var en så horribel morgen, faktisk så ille at jeg tror det 17 september kommer til å bli det nye 11 september. Det kommer til å bli snakket om over hele verden, og det kommer til å være et kvarters stillhet for å markere dagen.

Jeg skulle ta bussen til skolen, og stod der, tilfreds og uvitende over de kommende hendelsene. Bussen var ganske full, og jeg merket at en idiot av en italiener prøvde å komme seg ned i vesken min. Jeg slår vilt rundt meg, og roper noe av det lille italienske vokabulæret jeg kan, nemlig: Que kosta fai!? (Beklager, men det er mest sannsynlig galt skrevet) og betyr noe lignende: Hva i helvette driver du med? Selvfølgelig med den karakteristiske gestikulasjonen. Videre begynte jeg å skjelle han ut på ordentlig nordnorsk, før stakkaren kom seg av bussen. Lettere irritert brydde jeg meg ikke om å sjekke om han hadde klart å stjele noe, for glidelåsen var fortsatt lukket, så enten hadde han dratt tomhendt, eller så var han en skikkelig gentleman av en lommetyv.

Litt senere begynner det å styrtregne, og jeg priste meg heldig for at jeg ikke er en av de stakkars menneskene som må gå ute i regnet. Tanken min blir avbrutt av en av de så utrolig sjeldne billettkontrollørene som forøvrig har bedriftsnavn: Attack! og som er rikelig utstyrt med pistol og ammunisjon.
 Your ticket, per favore?
 Hæ? Ja.. selvfølgelig, vent litt.. (...) øøøøh... Pengboka mi!? men i svarte &%/(!! Uhh, sir, my valet.. I think it's.. uh.. some swotty italian pocket thief just ran away with it..
Han ler, og roper på kollegaene sine, og jeg oversetter fritt:
 Hey, dette må dere høre, enda en dustete turist som prøver å komme unna med å si at lommeboka er stjålet!
Bussen runger av latter, mens jeg er på gråten. Jeg tømmer veska mi, og prøver fortvilt å forklare at den virkelig ikke er der.
 It's okey, you're a pretty lady, do you want my phonenumber?
 Øhh.. Nei, hva i #¤%& skal jeg med det!?
 Okey, then, I'll have to write you a ticket. ID please?
 Nei, men er du døv mann? Lommeboka mi er vekk, så nei, jeg har ikke ID på meg..
Jeg får boten på 100 euro, og må gå av bussen. Seriøse proletarer som de er, fortsetter de å rope etter meg: "Don't be sad, you're very pretty, you should not be sad, only happy and pretty!"
Italiensk idioti!
I hvert fall.. Etter å ha gått igjennom regnet, kommer jeg for sent inn til timen, med mascara sjarmerende rennende over ansiktet mitt. 3 timer seinere var dagens største høydepunkt at jeg og en i klassen på helt ærlig vis knuste uke-quizen i ex.fac med 6/6 poeng.

Etter at jeg kom hjem har jeg egentlig bare mentalt sparket meg selv på leggen, for hva lå på senga? Den #¤% lommeboka.

Evig takknemlig for det, så sitter jeg likevell igjen med en bot på 100 euro. Så mye koster det å glemme lommeboka hjemme, ladies and gentlemen.