"Ragnhild, kanke du fortælle en av de artie historian dine?"
Når jeg flyttet opp til Svalbard som 15åring var jeg veldig bevisst over at noen historier ikke ville gjøre det beste førsteinntrykk, og siden jeg da håpet på å få meg venner her, så er mange av mine "artie historier" hittil ukjent for min omgangskrets her nord. Jeg vet at noen (Sondre) nå vil protestere høylytt, og si at det går ikke an at det er noe jeg ikke har fortalt folk her oppe i hvert fall 38 ganger fra før. Nå skal jeg sjokkere gjengen, grunnlaget mitt er at jeg ikke var mentalt tilregnelig (14 år..) når noen av disse ufortalte historiene skjedde, så tror jeg ikke det kommer til å skade navnet mitt noe særlig over at dette nå skulle komme fram i lyset.
Min "partner in crime" som skal forbli navnløs, siden personen ikke har gitt sitt samtykke til noe annet, har alltid kalt denne historien for "Hufsegufse historien". Grunnen til det er at hun alltid, til dags dato faktisk, får gåsehud når jeg spontant minner henne på hva som skjedde den gangen, de 3 gangene vi møtes i året (jul, nyttår og påske, - vi er begge fanget i hjem"bygda" og finner alltid tid til å mimre om gamledager).
Vi gikk i tiende klasse. Det bør si sitt. Den verste tiden i menneskets liv, hvor du må kjempe med nebb og klør for å overleve det sosiale miljøet. I hvert fall hvor vi kommer fra. Lang bakgrunnshistorie kort; vi hadde funnet ut at det var minst like kult å stjele som å tenne på telefonkataloger under rektor sitt kontor og løpe. Nei, dette handler ikke om sommeren hvor vi begge forbrant oss på det nye plastikkcoveret til telefonkatalogen. Det var en annen sommer.
Uansett, det begynte selvfølgelig i det små, et kinderegg på prix, en sigarett av onkel, før det gikk over til noe jeg nesten vil kalle kleptomani. Vi stjal alt. You name it. Jeg kan huske jeg en gang stjal en spatel man bruker for å klemme ut luftboblene av nylagt tapet. Hvorfor vi gadd? Nei, det skal gudene vite, for jeg vet det ikke.
En dag gikk det for langt. Tyvene var i sentrum, og raidet mer enn vi noen gang hadde gjort, og gikk hjem med masse ubrukelig dritt, blant annet smykker, som vi stjal fra en butikk som også skal forbli navnløs, til en verdi av ca *sensur*. Og nei, vi ble selvfølgelig ikke tatt.
Dagen etter begynte jeg å tenke når jeg så utover rommet mitt som var overfylt av kinderegg, og tapet-spateller, Barbie-dukkene jeg aldri fikk når jeg var liten, og det helt utrolig overfylte smykkeskrinet mitt. Når i all verden skulle jeg bruke alt dette? Jeg kunne jo ikke bare begynne å gi det vekk heller, hvilken 14 åring (som ikke er bosatt i Oslo-vest) gir vekk smykker av slik verdi? Nei, jeg skjønte alt hadde gått for langt, så jeg fylte opp en pose med alle smykkene jeg hadde fra dagen før, og gikk ned til sentrum (ja, det er en liten by, jeg gikk ned til sentrum). Jeg stilte meg i kø på den fortsatt navnløse butikken, og når det var min tur helte jeg alt utover disken, og fortalte at jeg hadde tatt alt dagen før, og ikke hadde bruk for noe av det, så hun kunne få det tilbake. Reaksjonen var ikke akkurat som jeg hadde forventet meg. Jeg skjønner det selvfølgelig nå, men der og da hadde jeg trodd jeg skulle få en klem, ikke bli taklet ned på gulvet av en så-alt-for-sprek 19åring, og at politiet og foreldrene mine skulle komme. Det gjorde de altså. Og det som var, var at den kjekke jenta bak disken så at det jeg hadde var bare omtrentlig halvparten av det som var blitt borte, så hun gjorde en avtale med meg. Hvis jeg fikk denne venninnen min ned med resten, så skulle vi glemme det der og da.
Jeg ringer venninnen min, som ble mildt sagt traumatisk sjokkert og drittredd, men, hun kom. Hun stilte opp for meg, og vi gikk sammen med foreldrene våre og leverte tilbake alt (kremt...) som vi hadde tatt de siste månedene, før vi gikk hjem til meg og spiste napoleonskake. Min far lo så han holdt på å ramle, og sa han aldri hadde vært mer stolt av meg. Foreldrene hennes delte ikke min fars synspunkt, så det tok en stund før jeg så min partner in crime igjen. Men, hun er en av de få jentene jeg fortsatt har kontakt med fra den tiden, og det med god grunn. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg dro henne ned med meg, og at hun fikk lide så utrolig mye mer enn meg for saken, men hun stilte opp. Hun liker ikke napoleonskake lenger heller.
Får du gåsehud, NN? Tyven, tyven, og du dæggern vi var gærne på den tia, men jeg digger deg fortsatt, napoleonen min!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar