Jeg er som oftest i godt humør, jeg skravler konstant, kan være aggressiv når jeg blir irritert, men jeg blir sjelden skikkelig sint. Blir jeg det så går det ofte 5 minutter før jeg ler igjen. (Ta de gangen jeg nesten har drept Odin og Morten f.eks.) Når jeg først blir skikkelig sint på noen, kan det få ganger derimot ta år før jeg tilgir dem, men det er da selvsagt snakk om utilgivelige handlinger.
Jeg har nok ikke lat vært så rasjonell da. Pappa fortalte meg noe om det i dag. Når jeg var liten bodde jeg på en folkehøysskole i Alta, hvor foreldrene mine jobbet. En våre naboer satt på med oss en dag i bilen, når foreldrene mine hadde hentet meg fra barnehagen. Som vanlig skravlet jeg hele veien hjem. Nabodama var sikker sliten etter en lang dag på jobb, for hun snudde seg, avbrøt meg midt i en setning og sa: HYSJ, Ragnhild!
I følge pappa skal jeg ha latt vær å prate til henne på flere år! Noen år senere, når jeg var alt for gammel for å sykle på trehjulssykkelen min (det var faktisk ikke fysisk mulig lenger for knærne mine var i veien for styret.. Uansett..) Hun klarte å kjøre over den, og totalt vrake nydeligheten, og jeg ble rasende! Dette var første gang jeg snakket til henne på flere år, og jeg var rundt 8 år, og stod å skjelte henne ut og skulle ha erstatning. Hun fikk nok rimelig dårlig samvittighet, for til bursdagen min fikk jeg en Furby. For de av dere som (heldigvis) unnslapp dette leketøy-monsteret som barn, så er det da en tidlig versjon av leketøys roboten, som reagerte på lyd, lys og berøring. Den reagerte med helt forferdelige lyder, og hadde sitt eget lille språk som den satt og jamret seg med dagen lang.
I følge pappa elsket jeg nå nabodama. I ca 20 minutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar