Det var en gang...

Det var en gang to jenter som skulle flytte opp til Svalbard (igjen), bo der et halvår å tjene opp penger til videre studier. Den ene prinsessa flyttet opp til sin prins, mens den andre flyttet opp til sitt kongerike, og sin hvite he.. øh.. røde scooter. De bodde øverst i sitt fantastiske slott på Blåmyra og la store planer. Eventyret som de planla ble ikke helt slik de tenkte, og jeg kan røpe at den onde personen i eventyret hadde en betydelig makt over hvor mye prinsessene ble å tjene. Noe av dette er grunnen til at eventyret gikk til hælvette. Det finnes 100 grunner til, men de er lange, kjedelige og for deg uvedkommende. Snipp snapp snute, så var i hvert fall dette eventyret ute.

Prinsessene kom på ukjent vis tilslutt fram til at det beste var å flytte til det store ukjente fastland igjen. Prinsessene bor nå begge i sine ”hjembyer” og i løpet av 2-3 dager ble begge også 100% sysselsatt.

Foreldrene til den skrivende prinsesse, har ikke bodd på samme plass som sin øyesten de siste 4 år, og fikk for en stund siden muligheten til å ta 4 måneder fri fra jobb, og bo på Svalbard og ta vikariat der. Slik som situasjonen var da, sa de ja til dette tilbudet, og flytter opp om to uker. Jeg flytter hjem, de flytter til Svalbard. Så herlig ironisk. (Nå tenker du kanskje: Herlig? Ja, en plass der ringer det en ironisk bjelle så høyt at du trenger hørselsvern.) Det kan sies mangt om foreldre, men jeg hadde faktisk prissatt og tilbrakt litt tid med dem de neste månedene. Akk ja. Så nå sitter jeg her, i mitt gigantiske hus, og vil tilbringe de neste månedene boende her alene. Jeg vurderer å spare til langt hår, kaste det ut vinduet, og se om jeg får napp.

Jeg er i noe bekymret for mine framtidige eventyr. Beklager, Victoria.