Victoria. Victoria var et herlig menneske. Hun kunne få alle til å le, og hun sa aldri et vondt ord om noen. Hun var usedvanlig smart og velartikulert, reflektert og.. nydelig.
”Når æ blir stor skal æ bli flyalarm. WIIIIIIIIIIIIIUUUUUUUU-WIIIIIUUUUU!”
Det er rart hvordan man så plutselig husker alt med et menneske, først etter de har gått bort. Jeg husker hvordan du luktet, hvordan du så ut, og jeg hører latteren din i hodet mitt flere ganger om dagen, noe som allerede har fått meg i blogg-verdige situasjoner. Det får vi ta en annen gang.
Victoria Flasnes, 17 år fra Snåsa flyttet opp til Svalbard august 2008. Hun gikk bort en stund rundt 20 mars 2009.
Dette er hentet fra Victoria’s offentlige nettby profil:
”Før jeg vet ordet av det, er jeg ei gammel, bitter kjerring med prolaps og hofteproblemer, bor alene i en muggen leilighet og finner selskap i en en-fotet zebrafink. Hver lørdag kl. 14 nipper jeg kaffe og knasker "nåkkå attått" på nærmeste kafeteria mens jeg bærer meg over all elendigheten de skriver om i Dagbladet. Så tar jeg rullatoren og kommer meg bort til butikken for å handle fyrstekake, Nestlè pulverkaffe og hirsekolber til zebrafinken.”
Hadde det enda vært så vel.
De fant deg på tirsdag. Lørdagen før satt jeg sammen med deg i sofaen sammen med Morten. Jeg er sikker på at jeg husker alt du sa, ordrett. Vi snakket om Hitler, fugler, aids-krisen, framtiden, utdanning, livet, døden og det sosiale systemet på Svalbard.
”Æ skjønne ka du meine, Ragnhild. Det e helt fantastisk å sjå kordan aille kan være så gla i kværandre å ta sånn vare på kværandre. Æ kain itj huske å ha hatt det så bra som æ har hatt det hær før, likavæll ser æ itj heilt kor æ sku ha passa inn. Ikke bare hær, men sånn.. i livet generelt. Æ e sikker på at det har skjedd en feil en plass, æ e sikker på at det egentlig ikke e ment at æ sku ha levd no. Æ sku ha levd på 1700 tallet en gang, eller nåkka sånn.”
Jeg håper du har funnet din plass nå, Victoria. At du føler du passer inn der. Selv om det, som Morten sa, alltid var plass til deg her, sammen med oss.
Siste budskapet mottat på melding fra Victoria: ”Du må itj bekymre dæ så mye, du ska nok se at aillt løse sæ. Til slutt.”
2 kommentarer:
Hei!
Du logger sikkert ikke på bloggen din med det første, ser det er flere år siden du sist posta noe. men jeg vil uansett bare legge igjenn en kommentar og si tusen takk for dette innlegget. jeg leser det flere ganger for året, ja enda nå i år 2021. håper dette aldri blir slettet da det bringer frem alt jeg husker ved Victoria. Victoria var ett fantastisk menneske som fylte barndommen min med gode, trygge minner. så igjenn, tusen takk!
klem fra Marte, søskenbarnet til Victoria
Enda en som setter pris på denne bloggen i 2021, og husker Victoria (Jeg kjente henne som Avaldia).
Jeg husker ikke hvordan vi møttes, men det var på nettet en gang rundt 2006-2007. Victoria må ha vært den mest intelligente personen jeg snakka med. Lei meg for at jeg ikke husker mye av innholdet i samtalene våre, men husker godt det inntrykket hun gav meg. Hun var i en klasse av seg selv. Som må ha vært tøft.
Takk for innlegget.
Legg inn en kommentar