Italienere

Ciao bella donna! You speaka englisha? What’s your name pretty lady, eh? What’s your name?

Italienere må vell være det mest karismatiske, til tider ekstremt pågående folkeslaget i verden! Til vanlig går vi sammen, vi 4 jentene som bor her i Via Banchi Vecci, og ganske ofte tiltrekker vi oss mer oppmerksomhet enn vi ønsker oss. I det vi runder et nytt hjørne er det som tiden stanser. Alle av det mannlige kjønn stopper opp med hva enn de driver med, stirrer møysommelig, mens jentene snur seg og skuler.

Guttene flørter, løper etter oss, og skriker til oss. Når vi sitter å soler oss på balkongen roper de etter oss 4 etasjer under, og når vi skal på butikken ser det ut til at det er et kappløp mellom de ellers så slappe guttene om hvem som skal sitte i kassa. I begynnelsen var det hele ganske smigrende, men nå har det bare utviklet seg til å bli slitsomt.

En annen ting.. Hvor er de italienske jentene? Når vi er ute på byen er det ikke ofte vi treffer italienske jenter, og hvis vi gjør det så er de sammen med kjæresten sin. Ikke rart de italienske guttene er gale etter oss, når alle de single italienske jentene tydeligvis bor i huler under bakken! De gangene vi faktisk har møtt italienske jenter ute på byen, så får vi ganske internasjonale tilrop, av noen annen karakter enn det vi får av guttene. Hvis jeg ikke tar feil da, kanskje ”bitches!!” og ”fucking sluts” har en annen mer hyggelig betydning når man sier det i Italia. Det må prøves ut…

Vi diskuterte det her om dagen, og jeg må si jeg skjønner reaksjonen til de italienske jentene. Her kommer vi og ufrivillig stjeler guttas oppmerksomhet. Sikkert veldig frustrerende.

Italienere snakker ikke godt engelsk, men de er veldig gira på å hjelpe oss om vi skulle trenge det. Om du tar fram et kart og spør en butikkansatt om de har peiling, så kommer gjerne 3-4 kunder løpende for overentusiastisk å hjelpe til.
”Hey, excuse me, do you speak English?
- Yes!
Oh, great, we’re Norwegians, looking for Via Marghera, do you know where it is?
- Yes!
Good, because we can’t seem to come to an agreement here, isn’t it to the left here?
- Yes
Haha, okey, because someone told us it was to the right, so we just had to ask someone else.
- Yes!
Uh.. Okey.. Well.. Is it far away?
- Yes!
**Nå avbryter klassekameraten min denne givende dialogen mellom meg og en italiensk mann, og sier:
You don’t speak english, you’re just pretending, aren’t you?
- Yes!

Jeg gikk videre for å se om jeg fant noen andre som kunne hjelpe meg. Jeg ser en gjeng parkeringsvakter som står med ryggen til, og jeg sier: Ciao! De snur seg, og til min store forundring ser jeg at de alle bærer på halvautomatiske maskingevær.. Gjett at jeg hadde betalt parkeringsavgiften min hvis jeg hadde vært italiener!

Ja, og min horde med faste lesere husker sikkert at i forrige innlegg nevnte jeg husreglene? Her om dagen var vi hos noen av våre med-studenter som bor litt borti her, og etter hvert ble vi en ganske så stor gjeng med norske studenter. Vestlige, høylytte, og berusa som vi var ringte det plutselig på døren. En av de som bodde der gikk å åpna opp, og etter en stund kommer han fortumlet tilbake.

”Ehh.. Husverten står der, i følge med en politimann med maskingevær. De ber oss dempe oss...”



Så fant vi ut at han bare TULLA!!! Men lignende ting hadde skjedd sist semester, så kollokvielederen sa han ikke hadde vært overasska om det faktisk var sant..